Bokelskere.no

"Jeg nekter" av Per Petterson
Har jeg sett veldig frem til å lese siden jeg likte "Ut å stjæle hester" og "Jeg forbanner tiden elv" så godt.
Denne boka har jo også fått gode omtaler, så forventningene var skyhøye. Nå skal ikke jeg diskutere kommaregler med mesteren og alle mestre når det gjelder å ha flyt i språket, men jeg har diskutert litt med meg selv om han traff min rytme like godt i denne som i de andre bøkene. Vel; kombinasjonen av at han hopper frem og tilbake i tidslinje, skriver i forskjellige "Jeg-perspektiv", og av og til i tredjeperson, gjorde at jeg aldri fant den gode flyten som i de andre bøkene. Han skriver om litt tragisk familiedrama, og historien handler vel i bunn og grunn om ensomhet, og lengselen tilbake til deler av det gode som engang var - tror jeg. Han er en mester og skriver godt - bevares, og det er mange som hyller ham og er uenige med meg - og det er jo helt greit det. Men denne gangen traff han altså ikke meg, selv om han maler ut veldig godt, og holder spenningen oppe helt ut.

Som du gjorde, irriterte jeg meg av og til litt over kommaene til Petterson. En ting er at jeg liker flyten det gir med mange og lange setninger - slik som f.eks Toni Morrison og tidvis Frode Grytten, men når det noen få ganger hoper seg opp kommaer mellom hvert ord, som sikkert er grammatisk riktig, mener jeg allikevel han kunne brukt et par, tre punktum i stedet. Utover dette synes jeg boka er meget god. Det passer meg fint at han i kjent stil hopper i tid og blant hovedpersoner. Han fletter inn rett hovedperson til rett tid i handlingen, og hovedpersonene er interessante. Måten han spinner forhistorien inn mot tidspunktet hvor barnevernet skiller hovedpersonene som barn, den relativ korte beskrivelsen rundt dette, og historien deres videre fungerer flott i mine øyne. Både deres litt kjølige avstand til egne hendelser og flyten gjør at det aldri blir "klissete".

Jeg har lest de fleste av bøkene hans to ganger og om et år eller to vil jeg gjøre det samme med denne. Gleder meg allerede :-)