Bokelskere.no

Jeg elsker kart. At jeg har et stort verdenskart hengende på veggen er helt naturlig, men jeg har også en tendens til å fordype meg i kart over fiksjonelle steder. Jeg er mildt sagt begeistret over hvor vakre enkelte kart er, enten de representerer ekte eller fiksjonelle steder. Jeg lar gladelig fingrene mine gli over skoger og langs veier, elver og fjell, og jeg forestiller meg stadig hvilken rute fiksjonelle fantasy-helter tok eller burde ha tatt. Kartet i seg selv er mange fortellinger – bare det å kaste blikket på det inviterer til så utrolig mye.

Judith Schalansky vokste opp i Øst-Tyskland. Den eneste formen for reising hun foretok (og kunne foreta) var gjennom ulike atlas. Som hun skriver innledningsvis:

Jeg vokste opp med atlas. Og som atlasbarn var jeg naturligvis aldri i
utlandet. At en pike i klassen faktisk var født i Helsinki, slik det
sto i skolebeviset hennes, klarte jeg ikke å forestille meg.
H-e-l-s-i-n-k-i — for meg ble disse åtte bokstavene nøkkelen til en
annen verden, og den dag idag er det slik at jeg betrakter tyskere som
er født i for eksempel Nairobi eller Los Angeles, med utilslørt
forbløffelse og ikke sjelden ser på dem som rene skrytepaver. De kunne
like gjerne påstått at de kom fra Atlantis, Thule eller El Dorado.
Naturligvis vet jeg at Nairobi og Los Angeles finnes i virkeligheten.
De står jo på kartet. Men at man faktisk har vært der eller sogar er
født der, er meg stadig like ubegripelig.

Hele verden utenfor østtyske grenser var i praksis fjerne øyer for Schalansky da hun vokste opp, men dette atlaset er faktisk en samling mer eller mindre obskure øyer – noen befolket, andre helt folketomme, men alle har til felles at de føles fjerne.
Pukapuka, evt. Danger Islands, ble oppdaget på slutten av 1500-tallet. Den er på ca 3 km² og har omkring 600 innbyggere.

Allerede i undertittelen ser vi at dette er et litt annerledes atlas. Schalansky sier at dette er øyer hun aldri har vært på, og også at hun aldri kommer til å dra dit. De er så fjerne for henne at hun med sikkerhet slår fast at hun aldri kommer til å dra dit. Og det blir noe poetisk og kunstnerisk over det hele. Etter et forord får vi fjerne og ikke så rent sjelden helt ukjente (for meg) øyer presentert på en vakker måte. Den høyre siden tilegnes en flott illustrasjon av øya, med stedsnavn. Ensomheten (som forøvrig er navnet til en øy…) er til å ta og føle på der øya ligger midt på siden omkranset av en lyseblå, jevn og tilsynelatende uendelig farge.

Den venstre inneholder diverse fakta om øya. Vi får vite hvilket havområde den ligger i, og en liten klode som viser akkurat hvor den er. Vi får også informasjon om navn, om den hører til en annen nasjon, hvor stor den er og hvor mange beboere den eventuelt har. Så får vi en fiffig liten linje som sier noe om hvor fjern den er. Et tilfeldig eksempel: Napuka, aka Disappointment Islands (hører til Fransk Polynesia) ligger ikke mer enn 20 km fra den lille øya Tepoto, men til gjengjeld 920 km fra Fangataufa og hele 3990 km fra Hawaii. Laaaangt der ute i Stillehavet deler 277 innbyggere den 8 km² store øya.

Under der igjen får vi en tidslinje som trekker frem kjente hendelser, som når øya ble oppdaget og når den første flyplassen eventuelt ble åpnet. Så kommer en liten fortelling. Og ja… vi får vite hvorfor den nevnte øygruppen har fått det noe dystre navnet Skuffelsens øyer:

Da de når det store verdenshavet 28. november 1520 og setter kursen
nordvestover, erklærer generalkaptein Fernão de Magalhães at de
trenger høyst en måned til Krydderøyene. Men det er det snart ingen
som tror på. Det går flere uker uten at de ser land. Havet er helt
rolig, så de gir det navnet Mare Pacifico, Stillehavet. Det er som om
evighetens porter hadde åpnet seg og de styrte like lukt inn gjennom
dem. Snart har ikke kompassnålen nok kraft til å peke mot nord, og
besetningen ikke nok å skipse: Beskøytene er det bare støv igjen av,
ødelagt av muselort og mark, og drikkevannet er et gult, dovent brygg.
For ikke å dø av sult spiser de sagspon og de lærstykkene som er
surret rundt rærne for å beskytte tauene. De legger det steinharde
læret i sjøvann fire-fem dager for å gjøre det mykt, steker det på
kull og tvinger det i seg. Når de får øye på rotter, setter jakten
igang. For et avmagret eksemplar blir det betalt opptil en halv dukat.
En er så utålmodig at han sluker det ervervede dyret rått, og to
matroser kommer i så heftig slagsmål om en nedlagt rotte at den ene
slår ihjel den andre med en øks. Drapsmannen skal sønderlemmes, men
ingen har krefter til å fullbyrde dommen, altså bare kveler de ham og
hiver ham overbord. Hver gang noen dør, iler magellan til med å sy
liket inn i en seilduk og kaste det i havet før mennene blir til
menneskeetere. Faktisk stirrer de overlevende grådig på de nylig
avdøde, ofre for sult eller den sykdommen som får tannkjøttet til å
blø. Da de endelig får land i sikte etter 50 dager, finner de ingen
grunne å ankre opp på, og båtene de tar seg til land med, finner
ingenting som kan stille sulten eller tørsten. De kaller øyene for
Skuffelsens øyer og fortsetter ferden. Skipskronikøren Antonio
Pigafetta noterer: Jeg er overbevist om at en slik ferd aldri mer vil
bli foretatt.

Som dere ser tillater forfatteren seg å skrive levende. Der mange atlas kan oppleves som rimelig tørre og faktuelle, skriver Schalansky som i eksemplet over. Som vi allerede får vite i innledningen har forfatteren en fascinasjon for atlas og fjerne steder. Hun skriver for eksempel at “Kart er abstrakte og samtidig konkrete og gir tross all oppmålt objektivitet likevel ikke noen avbildning av virkeligheten, bare en djerv tolkning.” Og der tror jeg vi har noe av kjernen her – tolkning. Det er en viss grad av usikkerhet og skjevhet i et atlas som en globus ikke tillater. Det er der forfatterens fascinasjon så tydelig kommer frem.

Fortellingene som hører til øyene er hennes tolkning av øvrige kilder, det er klart. Tidslinjer, avstander, målestokk og tegninger er godt presentert, men det hele har en viss grad av mystikk ved seg. Fortellingene hun har lagt ved er ofte tatt ut av konteksten sin, og gis vanligvis en poetisk språkdrakt. Vi får høre om mytterister som flyktet til øyer, om våpentesting, om kannibalisme, om mystisk barnedød, om kriger og konflikter, om skipsbrudne og om ukjente dyrearter. Det mystiske, fjerne, fremmede, usikre men allikevel virkelige. Og det gjøres så vakkert.

Det må man naturligvis ta med seg etter å ha lest om øyene også. Det at du bare har fått et lite glimt. Fortellingen om Napuka er for eksempel fra 1500-tallet, og det har skjedd mye siden da. Den var tom og øde den gangen, nå bor det nesten 280 mennesker der, og de får vi ikke høre noe om. Men fortellingene gir oss det lille ekstra; et holdepunkt som overgår harde fakta. Et lite glimt. En imaginær reise via et atlas – fantasien som plutselig står i full blomst, bare ved å åpne ei bok.

Atlas over fjerne øyer ble med rett kåret til “Årets vakreste bok i Tyskland”, og mottok også den store designprisen. Jeg synes i grunn den er et must i bokhylla for alle som liker kartografi, reiser og/eller små fortellinger fra fjerne steder, gjerne fra virkeligheten. Dessuten utgjør den en utmerket coffeetable book, og jeg foreslår at alle steder med venteværelser hiver ut ræl som Se&hør til fordel for bøker som denne. Det hadde vært noe, det… Sukk. Anbefales varmt videre. Dette er ei bok jeg kommer til å finne frem igjen og igjen, det er i allefall klart.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.

Jeg fant boka ved en tilfeldighet på biblioteket. Og siden jeg er glad i kart og fjerne øyer, måtte jeg selvsagt låne den. Koser meg nå med en øy eller to om gangen, drømmer meg vekk på kartet og er en oppdagelsesreiser på vei inn i ukjent farvann. Og selvsagt får jeg lyst til å lære mer - kanskje også besøke en øy eller fler, men som undertittelen på boka: øyer jeg aldri kommer til.
Dette er en bok som gir meg masse, alle disse unyttige kunnskapene som jeg bare må ha. Takk også for en fin bokomtale. Og så til alle: kjøp boka, lån den og les, reis på kartet og drøm deg bort. Her er sydhavsøyer, øyer som nesten er umulig å gå i land på og øyer der temperaturen knapt overstiger 0 grader i løpet av året.

Jeg har også hatt kartdilla på barneskola, og kunne alle verdens land og stater da jeg var 12 år. Siden jeg også samlet på frimerker, prøvde jeg å få tak i folk å bytte med som bodde i Langvekkistan osv. Vanuatu, Mauritius, Maldivene og Fransk Polynesia er av de plassene jeg har hatt brevvenner. Samler fortsatt på frimerker, og har none få brevvenner.

Skal du lese en bok med mange artige kart, kan du prøve Pacific Islands Yearbook. Jeg har en utgave og den er på 600 sider med kart og fakta om alle filleøyene som du kan finne i Stillehavet og mere til...