Bokelskere.no

Jeg har lest mye av Ketil Bjørnstad og har hatt stor glede av hans forfatterskap. Jeg ser alltid fram til nye boklanseringer fra denne forfatteren. "Verdens ende" er en annerledes bok av forfatteren selv om språket og hans til tider "svulstige" formuleringer er gjenkjennende. Men det kler bøkene hans og jeg liker språkdrakten.
I denne boken er det sorgen over barnet Emma, som blir drept i en flyulykke, det handler om, forholdet mellom Emmas fraskilte foreldre og hvordan de sammen og hver for seg takler sorgen. Men mest av alt handler boken om "skyld og hat" og hvordan "ta dem" som har gjort livet surt for datteren mens hun levde, og ikke minst ramme på hardest mulig måte den de mener er skyld i ulykken, nemlig den kvinnelige piloten. Det som slår meg i begynnelsen av boken er at jeg som leser ikke helt klarer å ta del i sorgen, jeg er aldri i nærheten av "klump i halsen". Hele sorgprossessen skisseres med en distanse som er veldig merkbar. Jeg undrer meg over at jeg ikke "føler" sterkere enn jeg gjør. Men allikevel engasjerer boken hele veien. Og kanskje har dette vært et bevisst valg fra forfatterens side. Handlingen bygger seg gradvis opp og det ender i et cresendo da faren tar et oppgjør i Emmas klasse under et minnesamvær. Det er som en befrielse, og med ett er jeg revet med og nesten applauderer faren som ikke helt forstår hva han gjør. Fra nå av får boken en ny dimensjon og det blir stilt viktige spørsmål: Var Emma bare god og de andre bare onde? Finnes det nyanser her? Jeg likte siste halvdelen av boken best, som leser ble jeg tvunget til å være med å vurdere situasjonen, vurdere foreldrenes reksjonsmønstre, prøve å sette meg inn i de andre involvertes situasjon, finnes det noe rettferdighet? Boken berører viktige elementer i livet, den setter det gode opp mot det onde, først nådeløst, etterhvert trer rettferdigheten fram. Jeg lærte også mye om menneskesinnet, hvordan "de onde" ikke ser/forstår hvilken traume de kan påføre andre. Til og med Emma på 9 år så dette i forhold til den slemme skolevenninnen Jade og sa: Jeg tror ikke hun er slem, bare syk". Alt i alt er dette en velskrevet og god roman. Hvorfor jeg gir den terningkast 4 er fordi jeg synes forfatteren yter Emmas mor, Hanne for liten empati og rettferdighet. Er det så stor forskjell på moren Hanne og faren Aslak når det kommer til stykket? Jeg tror det spørsmålet kan få stå åpent med tanke på nye lesere. Sammenlignet med andre romaner av KB som jeg har gitt høyere terningkast, når ikke denne helt opp, men jeg gleder meg til diskusjoner om boken. Jeg anbefaler den, absolutt. En viktig bok.

Helt enig med deg, den er ikke av hans beste, men absolutt leseverdig. Synes også slutten var bra, det er en bra moral i boka. En slik ulykke får frem alle spekter i menneskesinnet, hevn, hat, bitterhet, men til slutt for å kunne leve et nogenlunde normalt liv, må man komme seg videre, hvis ikke er jo ens eget liv over. Synes Bjørnstad fremstiller vanskelige emner og følelser på en lettfattelig og liketil måte. Jeg liker ganske enkelt måten han skriver på.

Jeg hadde også vansker med å svelge alle sider av denne faren (Aslak Timbereid). I første del av boka oppfatter jeg ham som en utrolig sensibel og sårbar far. Det virker som om han går 100 prosent opp i sin lille datter, følger etter henne overalt (om enn i skjul). Når Emma lider, lider faren også minst like mye. Tankene han gjør seg på flyreisen om hvor forferdelig er at Emma blir borte fra ham noen dager, er også ganske påfallende. Problemet mitt er at jeg får ikke denne tynnhudede, ømfintlige faren til å stemme overens med mannen vi møter da han er tilbake i Oslo igjen etter begravelsen. Her er han den som er fornuftig. den som klarer å fungere til en viss grad som ellers. Han går på jobb, avviser tilbud om profesjonell hjelp osv. Det eneste "unormale" er utbruddet han har på skolens minnestund. I denne delen av boka er det moren,Hanne, som er denne irrasjonelle, mens faren altså er heller sterk og selvhjulpen, og slik fortsetter han å være også etter at Hanne har reist tilbake til Nord-Norge.
Er det flere lesere enn meg som har reagert på dette?

Enig i dine refleksjoner her. Det var ikke så lett å "bli kjent" med Aslak, men det er hevet over tvil at han virkelig elsket sin datter. Jeg ble mer nysgjerrig på om moren Hanne er så "smågal" som forfatteren beskriver henne. Hun er jo en "kunstnersjel" og blir fjern og distansert når hun er i skrivemodus, og sikkert oppfarende og til tider svært eksaltert. Men var hun mindre glad i Emma enn faren? Jeg synes det mest interessante med boken er det psykologiske aspektet og de spørsmål den reiser.

Helt enig meg deg i at Aslak virkelig elsket sin datter. Ikke alle fedre går i den grad opp i sine barn. Her ble jeg virkelig rørt av Bjørnstads beskrivelser. Men som du sier er behandlingen hans av Aslaks sorg langt svakere. Og når det gjelder Hanne? Hun reiste jo fra datteren sin da hun forlot mannen. Ligger det ikke en slags egoisme i hennes ønske om hevn? La du forresten merke til reaksjonen til familien som fikk skutt i stykker vinduet sitt? Disse foreldrene er langt mer storsinnet. De har ingen betenkeligheter med å la sønnen senere ha kontakt han som utløste det nesten drepende skuddet.