Bokelskere.no

Er litt over halvvegs i boka nå. I dag fikk jeg i posten Eiliv Grues hefte: "Kølfogden i Johan Falkbergets Nattens brød - En tilnærming til mysteriepersonen Johan Hedstrøm". Tenkte å lese det når jeg er ferdig med "Kjærlighetens veier". Har du lest det? Hedstrøm virker som et lite innslag av "magisk realisme" i bøkene :)

Sjølv om eg ikkje har lese siste boka, så synest også eg at kølfogden Hedstrøm er både interessant og merkelig...spesielt etter at eg har sett filmen, An-Magritt. (Dei hadde den på biblioteket.) Også i filmen framstår han som eventyraktig og okkult. I mi litteraturhistorie vert han presentert som bilde på det reint mytiske:

Med ham er vi helt over i det mytiske. Ingen vet hvem han er, hvor han kommer fra, eller hvor gammel han er. Men han opptrer som en god makt, et vennlig forsyn; kanskje er han - som flere har ment - et sendebud fra dikteren selv.
s 310 Litteraturhistorie, Beyer

Hedstrøm virker som et lite innslag av "magisk realisme" i bøkene

Tja, jeg vet sannelig ikke. Jeg har valgt å se han som en høyst reell person som er bærer av folks overtroiske oppfatninger. Han er altså ingen overnaturlig/magisk person i mine øyne. Nå må jeg si at jeg er litt usikker på begrepet ”magisk realisme” også…

Jeg skrev litt om hvordan jeg ser på Hedstrøm i tråden om Plogjernet, her.

Nei, jeg har ikke lest Eiliv Grues hefte om Hedstrøm. Ble skeptisk til Grue da jeg leste hva Marit skrev om hans Mesterverket, om Nattens brød. Hører veldig gjerne hva du synes om heftet og ser ikke bort fra at jeg vil lese det.

Jeg har hele tiden mens jeg har lest, sittet med en følelse av at Falkberget har lekt seg litt når han har skapt kølfogden Hedstrøm. Det er som om han vil at vi skal sitte og lure på om fortelleren virkelig tror på noen av de mystiske hendelsene, eller om han bare gjengir overtroen blant folk.

Ja nettopp! Du setter ord på min opplevelse også. Fint formulert.

Etter å ha lest epilogen, sitter jeg igjen med en følelse av at Hedstrøm er en høyst reell person, men også noe langt mer enn det. I epilogen er det fortellerstemmen som formidler uten at det er en gjengivelse av hva andre folk tror (eller er det ikke det?), og her beveger vi oss et stykke utenfor de kjente begrensninger i tid og rom...
Vanligvis er jeg ikke så begeistret for "mysteriepersoner" i romaner, men kølfogden fascinerer meg :)

Min utgave inneholder dessverre ikke denne epilogen.
Nå har jeg bestilt Eiliv Grues hefte om kølfogden! Hva er det med denne mannen som gjør at vi blir så grepet....
Enig med Hilda som sier at også Skouens film bygger opp om mytene på en fin måte.

Jeg synes det er for galt at du ikke skal få med deg epilogen, så derfor har jeg skrevet den av for deg her:

I hundre år har An-Magritt sovet ved siden av Johannes. Nei bare et sekund! Fra graven deres ser en skyene senke seg som før ned over dalsluket lengst i nord. Der ligger havet som var til før Gud skapte verden og skilte vann og vann.

En stille og lys juninatt rider dragonløitnant Hedstrøm oppover til Østerlid. Han er kledd i den uniform Gustaf Adolfs regimenter brukte under oppridningen til Christianopel.

Hedstrøm rider i galopp og sitter ong og oppreist i sadlen. Hans fornedring er til ende. Igjen bærer han det sidesverd han tapte ved å legge det fra seg i en skjøges skjød. Han svinger inn på den gjengrodde og vanskjøttede kirkegård. Innviet av en unemnt munk. Her holder han an foran Johannes’ og An-Magritts sunkne graver.

Hedstrøm skriver namnene til Johannes og An-Magritt ned på en stentavle. Ved hennes føier han for zirats skyld et allegorisk tegn han en gang så innhogd i en sten over en kvinnegrav i Polen.

Han rider fra grav til grav. Trekorsene ligger råtnet og nedblåste over alt. Her er tre graver side om side. I den ene den lærde latindegnen Pedro. Zigeunergutten Pistolen! Og i den andre Eva – det mishandlede barn An-Magritt stjal fra den hedenske legden. I den tredje grav – og nærmest Pedro – ligger det fryktelig utsjående menneske hestejelkeren. I dag sto sikkert også han mellom englene i Himmelen.

Hedstrøm skriver nøiaktig også namnene deres ned på stentavlen. Når den ble funnet ville deres initialer prentes i en kirkebok. Han vet ingen annen utveg å ivareta de salig hensovendes minne på. Jo én kom til å bli erindret i tio tusen år. Mor lilla!

Enda en grav rider han borttil. Den er så vidt synlig. Her ligger broder Jurgen og den vanvittige fjøstausen døden reddet fra galgen. To Guds sendebud til alle enfoldige sjeler.

Og så rider Nordens eldste – eller yngste – løitnant nedover til smeltehytten. På elvebredden holder han an og blir sittende i sadlen og stirre. Nei Kammertjener Jurgens’ smeltehytte er heller ikke mer! Noen ruiner og store slagghauger ligger igjen. Intet annet.

Hedstrøm sporer hesten ut i elven så den kan svømme over nedenfor strykene. For en rytterdragon en enkel sak. Derfra rider han opp til dammen. Konstmesterens viden berømte vasshjul borte! Demningen sprengt! Forgjeves har mange hundre stridende kjempet ved denne skansen til hestene ble skutt under dem. Den største honnør på denne jord!

Hedstrøm reiser seg i sadlen og står i stigbøilene. Er også bøxel- og leilendingspladzene borte? Nei! Han klapper i hendene. Nye fötjusande gårder og store åkrer innover alle lier!

Hedstrøm lukker øinene. Han vil overlate det gledelige og mirakuløse syn til sjelens øie. No ser han An-Magritt lik en ong skogsfru stå i røken inne ved kølmilene. Hun vokter trekklukene så veden ikke tar fyr og går opp i flammer. Der – der ser han henne med to malmokser pløie grøftede myrer og stenet mark nedenfor Kiempepladz. Og der – der står mor lillan frisk og smilende i karmen og kjører foran en konvoi fattige bøxlere og leilendinger. Plebeiernes hungerstog til Rom!

Hedstrøm åpner atter øinene. Ville det nye samhellet ha vært mer enn en drøm i sømne uten henne? Han roper All sinte! som til et helt oppsadlet regiment. Hon var den blivande sägrare!

En halv time senere rider Hedstrøm dit ned elveprammene lå under Monsieur Jurgens’ store bestyr. Dragonløitnant Hedstrøm sporer igjen hesten ut i elven.

På andre siden ligger planert veg for kjerrer og karosser. Det var den An-Magritt fikk Johannes til å måle og stikke ut før han forfremmes til huttenreuter. Kløvsadlenes inferno for mennesker og dyr var forbi.

Hedstrøm setter seg bedre til rette i sadlen og rider mot solnedgangen norderut. Hans sidesverd dingler ned fra hestens venster side.

I den lyse juninatt kaster rytteren skugge bakover. Ikke engang den ligger mer foran - - -

Tusen, tusen takk! Så snillt av deg, Bjørg.
Jeg skal grunne mer på de spørsmålene du stiller om kølfogden Hedstrøm. Håper at også flere Falkberget-venner kommer med innspill.