Bokelskere.no

Jeg har nå lest Kjærlighets veier og dermed hele Nattens brød - Johan Falkbergets enestående verk om An-Magritt:

Født til denne verden av en ulykkelig sjølmorderske og dotter til en rå soldat og oppfostret hos en frigitt livsslave. Før hun ble voksen – nærmest for barn å rekne – kjørte hun en enhornet stut og sloss og bante lik en zubusknabe i stangvekten.

An-Magritt er en jente å bli glad i. Hun er ”bare vilje” og sin egen verste fiende, stolt og sårbar. Og hun er en kvinne forut for sin tid. En som bryter mange konvensjoner, men ikke uten at det koster. Bare en sånn ting som at hun går ved siden av Johannes, og ikke flere meter bak, som det sømmer seg en kone.

Vi lærer å kjenne gruvesamfunnet i Rørostraktene på 1600-tallet – storinger og halvstoringer, fjellbønder og gruvearbeidere, fattige og uvitende, og de laveste av de lave. Det må ha vært fjøstausene. Personene trer så levende frem for oss – med sine sterke og svake sider, med sine dumheter og skavanker, sin varme og, når alt kommer til alt, lojalitet. Falkberget skildrer dem med kjærlighet og overbærenhet. Vi er aldri i tvil om at han anerkjenner bøndenes og gruvearbeidernes slit, at deres slit danner grunnlaget for vår velstand og utvikling.

I Kjærlighets veier står kjærligheten mellom An-Magritt og Johannes sentralt. Hvordan de to vokser sammen gjennom livet. Enkelte partier som omhandler gruveselskapet, kan virke noe "tørre" og tunge, men det forringer ikke helheten. Siste del av boken opplevde jeg som spesielt rørende og gripende.

Jeg har lest bokene fortløpende, for å holde fast ved stemningen og tråden i fortellingen. Jeg vil følge med i diskusjonene om verket, og gleder meg til flere synspunkter fra dere!

Jeg har nettopp opplevd Hovistutens siste timer på jorda. Og tenker at Falkberget må ha hatt spesielt varme følelser for dette dyret. Her skifter han synsvinkel og gjør fortellingen til et eventyr med Hovistuten som hovedperson. Gjennom hele romanverket føler vi forfatterens medlidenhet med dyr som blir mishandlet og sulteforet, men Hovistuten står i en særstilling.

Trolldommen er der fortsatt! Så langt jeg hittil har lest, handler dette absolutt om "kjærlighets veier" - i særdeleshet kjærligheten mellom An-Magritt og Johannes. I en setning her og et avsnitt der finner vi stadig tegn på omtanken de har for hverandre. Og angsten for å miste.

Nesten litt vemodig å være ferdig med siste boka. Den sterke An-Margitt går fortsatt foran, og sammen med Johannes bringer hun framskritt og større grad av selvberging til bygda. Men også den tilsynelatende usårbare An-Magritt blir sårbar etter å ha møtt Johannes: Amors Schwester hette Angst. Og hun er stadig redd for å miste ham. Hun skjønner også selv at hun er avhengig av Johannes: Her ville aldri ha kommet til å vokse et eneste kornaks uten det under - drømmen om Johannes fra Freiberg.

Selv om også denne siste boka var godt skrevet, er jeg ikke like begeistret som over de tre første. Kanskje fordi det ikke var samme "fortryllelsen" (finner ikke noe dekkende ord...), ikke så mange sitatvennlige visdomsord, mindre humor - både galgenhumor og den underfundige. Og så savner jeg mer om Ole soldat. Vi får i verket ganske god kjennskap til mange personer, men en sentral skikkelse som An-Magritts far dukker bare opp i få setninger og etterlater iallefall meg med mange spørsmål. Samlet sett ble det derfor en litt blandet leseopplevelse, men havner absolutt på pluss-siden! Og jeg tror dette er bøker jeg vil ta fram igjen senere og sikkert finne noe nytt hver gang :)

Er litt over halvvegs i boka nå. I dag fikk jeg i posten Eiliv Grues hefte: "Kølfogden i Johan Falkbergets Nattens brød - En tilnærming til mysteriepersonen Johan Hedstrøm". Tenkte å lese det når jeg er ferdig med "Kjærlighetens veier". Har du lest det? Hedstrøm virker som et lite innslag av "magisk realisme" i bøkene :)

Sjølv om eg ikkje har lese siste boka, så synest også eg at kølfogden Hedstrøm er både interessant og merkelig...spesielt etter at eg har sett filmen, An-Magritt. (Dei hadde den på biblioteket.) Også i filmen framstår han som eventyraktig og okkult. I mi litteraturhistorie vert han presentert som bilde på det reint mytiske:

Med ham er vi helt over i det mytiske. Ingen vet hvem han er, hvor han kommer fra, eller hvor gammel han er. Men han opptrer som en god makt, et vennlig forsyn; kanskje er han - som flere har ment - et sendebud fra dikteren selv.
s 310 Litteraturhistorie, Beyer

Hedstrøm virker som et lite innslag av "magisk realisme" i bøkene

Tja, jeg vet sannelig ikke. Jeg har valgt å se han som en høyst reell person som er bærer av folks overtroiske oppfatninger. Han er altså ingen overnaturlig/magisk person i mine øyne. Nå må jeg si at jeg er litt usikker på begrepet ”magisk realisme” også…

Jeg skrev litt om hvordan jeg ser på Hedstrøm i tråden om Plogjernet, her.

Nei, jeg har ikke lest Eiliv Grues hefte om Hedstrøm. Ble skeptisk til Grue da jeg leste hva Marit skrev om hans Mesterverket, om Nattens brød. Hører veldig gjerne hva du synes om heftet og ser ikke bort fra at jeg vil lese det.

Jeg har hele tiden mens jeg har lest, sittet med en følelse av at Falkberget har lekt seg litt når han har skapt kølfogden Hedstrøm. Det er som om han vil at vi skal sitte og lure på om fortelleren virkelig tror på noen av de mystiske hendelsene, eller om han bare gjengir overtroen blant folk.

Ja nettopp! Du setter ord på min opplevelse også. Fint formulert.

Etter å ha lest epilogen, sitter jeg igjen med en følelse av at Hedstrøm er en høyst reell person, men også noe langt mer enn det. I epilogen er det fortellerstemmen som formidler uten at det er en gjengivelse av hva andre folk tror (eller er det ikke det?), og her beveger vi oss et stykke utenfor de kjente begrensninger i tid og rom...
Vanligvis er jeg ikke så begeistret for "mysteriepersoner" i romaner, men kølfogden fascinerer meg :)

Min utgave inneholder dessverre ikke denne epilogen.
Nå har jeg bestilt Eiliv Grues hefte om kølfogden! Hva er det med denne mannen som gjør at vi blir så grepet....
Enig med Hilda som sier at også Skouens film bygger opp om mytene på en fin måte.

Jeg synes det er for galt at du ikke skal få med deg epilogen, så derfor har jeg skrevet den av for deg her:

I hundre år har An-Magritt sovet ved siden av Johannes. Nei bare et sekund! Fra graven deres ser en skyene senke seg som før ned over dalsluket lengst i nord. Der ligger havet som var til før Gud skapte verden og skilte vann og vann.

En stille og lys juninatt rider dragonløitnant Hedstrøm oppover til Østerlid. Han er kledd i den uniform Gustaf Adolfs regimenter brukte under oppridningen til Christianopel.

Hedstrøm rider i galopp og sitter ong og oppreist i sadlen. Hans fornedring er til ende. Igjen bærer han det sidesverd han tapte ved å legge det fra seg i en skjøges skjød. Han svinger inn på den gjengrodde og vanskjøttede kirkegård. Innviet av en unemnt munk. Her holder han an foran Johannes’ og An-Magritts sunkne graver.

Hedstrøm skriver namnene til Johannes og An-Magritt ned på en stentavle. Ved hennes føier han for zirats skyld et allegorisk tegn han en gang så innhogd i en sten over en kvinnegrav i Polen.

Han rider fra grav til grav. Trekorsene ligger råtnet og nedblåste over alt. Her er tre graver side om side. I den ene den lærde latindegnen Pedro. Zigeunergutten Pistolen! Og i den andre Eva – det mishandlede barn An-Magritt stjal fra den hedenske legden. I den tredje grav – og nærmest Pedro – ligger det fryktelig utsjående menneske hestejelkeren. I dag sto sikkert også han mellom englene i Himmelen.

Hedstrøm skriver nøiaktig også namnene deres ned på stentavlen. Når den ble funnet ville deres initialer prentes i en kirkebok. Han vet ingen annen utveg å ivareta de salig hensovendes minne på. Jo én kom til å bli erindret i tio tusen år. Mor lilla!

Enda en grav rider han borttil. Den er så vidt synlig. Her ligger broder Jurgen og den vanvittige fjøstausen døden reddet fra galgen. To Guds sendebud til alle enfoldige sjeler.

Og så rider Nordens eldste – eller yngste – løitnant nedover til smeltehytten. På elvebredden holder han an og blir sittende i sadlen og stirre. Nei Kammertjener Jurgens’ smeltehytte er heller ikke mer! Noen ruiner og store slagghauger ligger igjen. Intet annet.

Hedstrøm sporer hesten ut i elven så den kan svømme over nedenfor strykene. For en rytterdragon en enkel sak. Derfra rider han opp til dammen. Konstmesterens viden berømte vasshjul borte! Demningen sprengt! Forgjeves har mange hundre stridende kjempet ved denne skansen til hestene ble skutt under dem. Den største honnør på denne jord!

Hedstrøm reiser seg i sadlen og står i stigbøilene. Er også bøxel- og leilendingspladzene borte? Nei! Han klapper i hendene. Nye fötjusande gårder og store åkrer innover alle lier!

Hedstrøm lukker øinene. Han vil overlate det gledelige og mirakuløse syn til sjelens øie. No ser han An-Magritt lik en ong skogsfru stå i røken inne ved kølmilene. Hun vokter trekklukene så veden ikke tar fyr og går opp i flammer. Der – der ser han henne med to malmokser pløie grøftede myrer og stenet mark nedenfor Kiempepladz. Og der – der står mor lillan frisk og smilende i karmen og kjører foran en konvoi fattige bøxlere og leilendinger. Plebeiernes hungerstog til Rom!

Hedstrøm åpner atter øinene. Ville det nye samhellet ha vært mer enn en drøm i sømne uten henne? Han roper All sinte! som til et helt oppsadlet regiment. Hon var den blivande sägrare!

En halv time senere rider Hedstrøm dit ned elveprammene lå under Monsieur Jurgens’ store bestyr. Dragonløitnant Hedstrøm sporer igjen hesten ut i elven.

På andre siden ligger planert veg for kjerrer og karosser. Det var den An-Magritt fikk Johannes til å måle og stikke ut før han forfremmes til huttenreuter. Kløvsadlenes inferno for mennesker og dyr var forbi.

Hedstrøm setter seg bedre til rette i sadlen og rider mot solnedgangen norderut. Hans sidesverd dingler ned fra hestens venster side.

I den lyse juninatt kaster rytteren skugge bakover. Ikke engang den ligger mer foran - - -

Tusen, tusen takk! Så snillt av deg, Bjørg.
Jeg skal grunne mer på de spørsmålene du stiller om kølfogden Hedstrøm. Håper at også flere Falkberget-venner kommer med innspill.

Da er jeg ferdig med alle fire bøkerne om An-Magritt. Jeg tror det viktigste budskapet i bøkerne er vel troen på at det går an, hvis man bare har vilje og mot. Jeg likte best å lese bøkerne selv i mitt eget tempo, i stedet for å høre de på lydbok som jeg gjorde med de to første. Da fikk jeg tid til å tenke på hva jeg leste, slå opp ord jeg ikke ante hva betydde og lese det hele en gang til.

Fin oppsummering av budskapet i bøkene!
Håper du likte dem, Rosita.

Ja, jeg likte dem veldig godt. Men jeg tror ikke at jeg hadde kommet på å lese dem av meg selv, derfor er det bra med felleslesning.