Her er tråden for innlegg om Kjærlighets veier, fjerde og siste bind i Falkbergets tetralogi Nattens brød.
Jeg er litt usikker på hvor mange av dere som fortsatt henger med i felleslesingen. Falkberget kan synes tung, både språklig og innholdmessig (så mye sult, kulde, lidelse), jeg medgir det. Men gir du han din tid og oppmerksomhet, får du så mye tilbake! Leseplanen går ut februar, så det er fortsatt god tid :-)
Eiliv Grues ordliste finner du her
Sitater fra Kjærlighets veier finner du her
En liten oppklaring: I Johannes får vi vite at Kammertjeneren overlater Cornelia smeltehytte til sin nevø, monsieur Henning Irgens. I min utgave av Kjærlighets veier heter bergmesteren plutselig Henning Jurgens. Det må være en skrive- eller korrekturfeil. Jeg kan ikke forstå annet enn at det dreier seg om samme mann. Mot slutten av boken skryter han endatil at han er den berømte Kammertjenerens, Juchum v. Irgens’, nevø.
her er info om eierne av Røros kopperverk.
Alle synspunkter og kommentarer er velkomne!
Lykke til med innspurten alle sammen!
Viser 22 svar.
Der var boka utlest, og An-Magritt lagt i ble og laken ved siden av sin Johannes. Aldri har vel uttrykket "bedre halvdel" vært mer dekkende!
Vemodig å være ved veis ende, men godt likevel å forlate et samfunn som er begynt å våkne opp fra "firehundreårsnatta" - med An-Magritt som viktigste redskap. Hedström uttrykker det treffende da han for andre gang griper inn og berger henne fra å fryse i hjel: "Jag hör et helt folks hjärta slår!"
Handlekraftig, myndig og karismatisk inntil det siste - men uten Johannes taklet hun altså ikke tilværelsen. Og vi får vel tro hun fikk fred med seg sjøl den siste natta da hun i drømmen møtte en ukjent vandrer på Årvsjø-isen og tilbød ham et stykke av "nattens brød" ---
Hedström er jo et kapittel for seg. Da jeg denne gangen leste epilogen, slo det meg for første gang at han naturligvis er forfatterens alter ego. Når ting tukler seg til og alt ser som mørkest ut, er det Hedström forfatteren tyr til. Han skrives inn i situasjonen - kommer gjerne uventet og fra ingen steder - og leder historien videre på rett spor. Hedström vet hva som foregår og hva som skal skje. Et innslag av magisk realisme, selvfølgelig! Men et menneske er han jo like fullt, med de viktigste personlige begivenheter i livet bak seg.
Da skal bøkene tilbake i hylla igjen, men de kommer garantert fram igjen. Takk til alle som har deltatt i felleslesingen og diskusjonene - dere har gitt meg nye innfallsvinkler til dette verket!
An-Magritt er fortsatt i mine øyne det stauteste kvinnfolk i norsk litteratur!
Tusen takk for en fin oppsummering, Marit!
Kølfogden Johan Hedstrøm som forfatterens alter ego – en interessant og tanke som står til troende! En god observasjon som bidrar til at mye faller på plass.
I det lille hefte Kølfogden påpeker Eiliv Grue at Falkberget gir Hedstrøm samme fornavn som seg selv – Johan. Nå har jeg dessverre ikke heftet her, men så vidt jeg husker er ikke Grue like eksplisitt på dette med forfatterens alter ego som deg, Marit.
Grues hefte er absolutt leseverdig, selv om det egentlig ikke bringer så mye nytt. Spesielt likte jeg det lille avsnittet mot slutten: Den Hedstrøm Falkberget møtte. Flere personer Falkberget møtte da han arbeidet i gruvene, har gitt stoff til ”vår” Hedstrøm. Spesielt nevnes rallere, en med navnet Hedstrøm og en svensk stiger (en slags arbeidsformann). Om stigeren står det: ”Maken til storlygar skulle en aldri hørt om. Han ble kalt tusenåringen eller femhundreåringen. Historier han fortalte, og som strakk seg gjennom flere mannsaldrer, skulle han selv ha vært med på.” At kølfogden Hedstrøm bygger på en person som har levd, gjør han enda mer levende for meg!
Disse samtalene med dere har beriket min lesing. Tusen takk til alle – og kom gjerne med flere innlegg! Falkeberget er en forfatter man ikke blir ferdig med.
... og en ekstra takk til deg, Lillevi, som tok initiativet! Kom gjerne tilbake med leseplan for Christianus sextus med tid og stunder - den skulle jeg gjerne hatt en grundigere gjennomgang av. Men ikke ennå. Nå skal jeg begi meg inn i andre verdener en periode, kanskje til og med slappe av med litt krim igjen.
Jeg har faktisk lekt med tanken - felleslesing av Chritianus sextus! Nå er det ikke så lenge siden jeg gjenleste dette verket og trenger som deg noe annet i en periode. Vi lar det gå litt tid, lodder stemningen - så tar jeg, om ønskelig, mer enn gjerne initiativ til en leseplan for Christianus sextus. Kom gjerne med synspunkter og ønsker allerede nå!
Har nettopp lest "Begynnersjel og sjeleleder. Et Victor Hugo-motiv i Johan Falkbergets diktning" av Helge Nordahl. (Tror det var Strindin som gjorde oppmerksom på denne boka i en annen tråd?). Jeg synes det var veldig interessant å lese hvordan Falkberget har utviklet sjele-temaet i sine bøker, og hvilket slektskap han hadde med Victor Hugo. Han la heller ikke skjul på at han beundret Hugo og hans diktning.
Nordahl skriver at An-Magritt har tre "sjeleledere": Kjempen, Johannes og Hedstrøm, mens biskopen ble Jean Valjeans "sjeleleder". Han skriver også:
Grunnskjemaet hos begge diktere er det samme: en sovende sjel vekkes til live ved et møte med det gode og blir en begynnersjel, som senere forfremmes til sjeleleder for en ny liten begynnersjel han eller hun møter i livet. Kan slikt gå godt? Ja, svarer begge diktere, og det er ikke tvil i deres sjeler.
Lånte boka på biblioteket, men skal prøve å få tak i den på bruktmarkedet - kan godt tenke meg å ha den tilgjengelig i egen bokhylle.
Denne boken er jeg også interessert i, og enda mer etter din informative omtale. Takk skal du ha! Du kan bestille den over nettet hos Falkberget-ringen.
Der var den, ja! Takk for opplysningen :)
Jeg har nå lest Kjærlighets veier og dermed hele Nattens brød - Johan Falkbergets enestående verk om An-Magritt:
Født til denne verden av en ulykkelig sjølmorderske og dotter til en rå soldat og oppfostret hos en frigitt livsslave. Før hun ble voksen – nærmest for barn å rekne – kjørte hun en enhornet stut og sloss og bante lik en zubusknabe i stangvekten.
An-Magritt er en jente å bli glad i. Hun er ”bare vilje” og sin egen verste fiende, stolt og sårbar. Og hun er en kvinne forut for sin tid. En som bryter mange konvensjoner, men ikke uten at det koster. Bare en sånn ting som at hun går ved siden av Johannes, og ikke flere meter bak, som det sømmer seg en kone.
Vi lærer å kjenne gruvesamfunnet i Rørostraktene på 1600-tallet – storinger og halvstoringer, fjellbønder og gruvearbeidere, fattige og uvitende, og de laveste av de lave. Det må ha vært fjøstausene. Personene trer så levende frem for oss – med sine sterke og svake sider, med sine dumheter og skavanker, sin varme og, når alt kommer til alt, lojalitet. Falkberget skildrer dem med kjærlighet og overbærenhet. Vi er aldri i tvil om at han anerkjenner bøndenes og gruvearbeidernes slit, at deres slit danner grunnlaget for vår velstand og utvikling.
I Kjærlighets veier står kjærligheten mellom An-Magritt og Johannes sentralt. Hvordan de to vokser sammen gjennom livet. Enkelte partier som omhandler gruveselskapet, kan virke noe "tørre" og tunge, men det forringer ikke helheten. Siste del av boken opplevde jeg som spesielt rørende og gripende.
Jeg har lest bokene fortløpende, for å holde fast ved stemningen og tråden i fortellingen. Jeg vil følge med i diskusjonene om verket, og gleder meg til flere synspunkter fra dere!
Jeg har nettopp opplevd Hovistutens siste timer på jorda. Og tenker at Falkberget må ha hatt spesielt varme følelser for dette dyret. Her skifter han synsvinkel og gjør fortellingen til et eventyr med Hovistuten som hovedperson. Gjennom hele romanverket føler vi forfatterens medlidenhet med dyr som blir mishandlet og sulteforet, men Hovistuten står i en særstilling.
Trolldommen er der fortsatt! Så langt jeg hittil har lest, handler dette absolutt om "kjærlighets veier" - i særdeleshet kjærligheten mellom An-Magritt og Johannes. I en setning her og et avsnitt der finner vi stadig tegn på omtanken de har for hverandre. Og angsten for å miste.
Nesten litt vemodig å være ferdig med siste boka. Den sterke An-Margitt går fortsatt foran, og sammen med Johannes bringer hun framskritt og større grad av selvberging til bygda. Men også den tilsynelatende usårbare An-Magritt blir sårbar etter å ha møtt Johannes: Amors Schwester hette Angst. Og hun er stadig redd for å miste ham. Hun skjønner også selv at hun er avhengig av Johannes: Her ville aldri ha kommet til å vokse et eneste kornaks uten det under - drømmen om Johannes fra Freiberg.
Selv om også denne siste boka var godt skrevet, er jeg ikke like begeistret som over de tre første. Kanskje fordi det ikke var samme "fortryllelsen" (finner ikke noe dekkende ord...), ikke så mange sitatvennlige visdomsord, mindre humor - både galgenhumor og den underfundige. Og så savner jeg mer om Ole soldat. Vi får i verket ganske god kjennskap til mange personer, men en sentral skikkelse som An-Magritts far dukker bare opp i få setninger og etterlater iallefall meg med mange spørsmål. Samlet sett ble det derfor en litt blandet leseopplevelse, men havner absolutt på pluss-siden! Og jeg tror dette er bøker jeg vil ta fram igjen senere og sikkert finne noe nytt hver gang :)
Er litt over halvvegs i boka nå. I dag fikk jeg i posten Eiliv Grues hefte: "Kølfogden i Johan Falkbergets Nattens brød - En tilnærming til mysteriepersonen Johan Hedstrøm". Tenkte å lese det når jeg er ferdig med "Kjærlighetens veier". Har du lest det? Hedstrøm virker som et lite innslag av "magisk realisme" i bøkene :)
Sjølv om eg ikkje har lese siste boka, så synest også eg at kølfogden Hedstrøm er både interessant og merkelig...spesielt etter at eg har sett filmen, An-Magritt. (Dei hadde den på biblioteket.) Også i filmen framstår han som eventyraktig og okkult. I mi litteraturhistorie vert han presentert som bilde på det reint mytiske:
Med ham er vi helt over i det mytiske. Ingen vet hvem han er, hvor han kommer fra, eller hvor gammel han er. Men han opptrer som en god makt, et vennlig forsyn; kanskje er han - som flere har ment - et sendebud fra dikteren selv.
s 310 Litteraturhistorie, Beyer
Hedstrøm virker som et lite innslag av "magisk realisme" i bøkene
Tja, jeg vet sannelig ikke. Jeg har valgt å se han som en høyst reell person som er bærer av folks overtroiske oppfatninger. Han er altså ingen overnaturlig/magisk person i mine øyne. Nå må jeg si at jeg er litt usikker på begrepet ”magisk realisme” også…
Jeg skrev litt om hvordan jeg ser på Hedstrøm i tråden om Plogjernet, her.
Nei, jeg har ikke lest Eiliv Grues hefte om Hedstrøm. Ble skeptisk til Grue da jeg leste hva Marit skrev om hans Mesterverket, om Nattens brød. Hører veldig gjerne hva du synes om heftet og ser ikke bort fra at jeg vil lese det.
Jeg har hele tiden mens jeg har lest, sittet med en følelse av at Falkberget har lekt seg litt når han har skapt kølfogden Hedstrøm. Det er som om han vil at vi skal sitte og lure på om fortelleren virkelig tror på noen av de mystiske hendelsene, eller om han bare gjengir overtroen blant folk.
Ja nettopp! Du setter ord på min opplevelse også. Fint formulert.
Etter å ha lest epilogen, sitter jeg igjen med en følelse av at Hedstrøm er en høyst reell person, men også noe langt mer enn det. I epilogen er det fortellerstemmen som formidler uten at det er en gjengivelse av hva andre folk tror (eller er det ikke det?), og her beveger vi oss et stykke utenfor de kjente begrensninger i tid og rom...
Vanligvis er jeg ikke så begeistret for "mysteriepersoner" i romaner, men kølfogden fascinerer meg :)
Min utgave inneholder dessverre ikke denne epilogen.
Nå har jeg bestilt Eiliv Grues hefte om kølfogden! Hva er det med denne mannen som gjør at vi blir så grepet....
Enig med Hilda som sier at også Skouens film bygger opp om mytene på en fin måte.
Tusen, tusen takk! Så snillt av deg, Bjørg.
Jeg skal grunne mer på de spørsmålene du stiller om kølfogden Hedstrøm. Håper at også flere Falkberget-venner kommer med innspill.
Da er jeg ferdig med alle fire bøkerne om An-Magritt. Jeg tror det viktigste budskapet i bøkerne er vel troen på at det går an, hvis man bare har vilje og mot. Jeg likte best å lese bøkerne selv i mitt eget tempo, i stedet for å høre de på lydbok som jeg gjorde med de to første. Da fikk jeg tid til å tenke på hva jeg leste, slå opp ord jeg ikke ante hva betydde og lese det hele en gang til.
Fin oppsummering av budskapet i bøkene!
Håper du likte dem, Rosita.
Ja, jeg likte dem veldig godt. Men jeg tror ikke at jeg hadde kommet på å lese dem av meg selv, derfor er det bra med felleslesning.
Sist sett
