Bokelskere.no

Dette er knapt/kort i formen. Fant dette utdraget hos Dagbladet:

"Hjemme pakket jeg ikke ut. Tente ikke lyset. Satte meg på stolen i entreen og ble sittende med ytterklærne på. Jeg kom ikke til å få sove, kom ikke til å få arbeide, men det var ikke tungt nok, ikke fælt nok, jeg forsto dem som dunker hodet i veggen, jeg ville ha hjernerystelse og blod. Dro kofferten de tre trappene ned igjen, satte meg i bilen og kjørte tilbake. Det ble mørkt mens jeg kjørte, det kom snø."

Jeg synes figuren Ellinor er en dramatisering av et gjennomsnittsmenneske. Og det blir for kjedelig, ihvertfall så langt jeg har lest. Kritikerne elsker boka og Norheim i NRK beskriver hovedpersonen slik:

"Alle hendingar, alle tankar fører tilbake til henne sjølv og hennar eigne tilkortkomingar. Ho er ein narsissist av det negative slaget. Ein typisk representant for dei moderne mellomlaga slik dei gjerne framstår i litteraturen: fri, retningslaus, med ei diffus kjensle av at noko må vere gale og eit like diffust dårleg samvet."

Og det er nok her mitt problem ligger. Det blir for smått og navlebeskuende. Sikkert også for likt ens eget, selvom jeg ikke på noen måte identifiserer meg med det jeg rakk å lese om Ellinor. Det er mao sikkert riktig at denne romanen er god, men tematikken kjeder meg. Har forøvrig brent meg på en serie med kritikerroste bøker i fra 2012: Syngja, Det stille som flyter forbi og Monstermenneske. Så jeg er helt inneforstått med at det er jeg som går meg fast:) Er dog kun denne som irriterte meg såpass at jeg bruker tid på den her. De andre likte jeg stemningen i. Er bare for utålmodig nå.

"Hjemme pakket jeg ikke ut. Tente ikke lyset. Satte meg på stolen i entreen og ble sittende med ytterklærne på. Jeg kom ikke til å få sove, kom ikke til å få arbeide, men det var ikke tungt nok, ikke fælt nok, jeg forsto dem som dunker hodet i veggen, jeg ville ha hjernerystelse og blod. Dro kofferten de tre trappene ned igjen, satte meg i bilen og kjørte tilbake. Det ble mørkt mens jeg kjørte, det kom snø."

Skulle tro det var fra en av Karl Ove Knausgård sine bøker, - dette avsnittet her...

Må innrømme at jeg ikke tenkte på han da jeg leste det. Konteksten og formen er ihvertfall helt ulik. Han iscenesetter seg selv, Hjorth en dame i 30-årene, han utfolder seg på mangfoldige detaljrike sider, mens Hjorth er knapp i stilen og boka ei lita flis:)

Interessant at dere sier det, for det var akkurat Knaus jeg tenkte på da jeg skrev omtale av denne tidligere iår. Det med - å gå så nært at alt blir fjernt og universielt -. Ikke alltid det fungerer, men vi er jo alle maur i universets tue og jeg skjønner tanken med å lengte etter noe større - følelser, lidelser, mening, mål.. Til advarsel er jeg mer enn normalt begeistret for Hjorth og har drevet subjektiv fangirling på blogg i flere år -)

Tredje person Entall er, som også nevnt over, også min favoritt

Jeg har som sagt kun lest den ene boka av V.H. og jeg lar det bli med det. Jeg synest det blir for enkelt og lite interessant ut fra det du skriver her fra den boka du har lest.
Men for all del, det finnes som oftes noe bra i hver bok, men jeg stille krav til at helheten til slutt gir meg noe.