Veronika ankommer en liten bygd i Sverige tidlig på våren. Hun er forfatter, og håper å finne ro til å skrive. Hun bærer også på en stor sorg hun så langt ikke har maktet å dele med noen.
I nabohuset bor den eldre og svært ensomme kvinnen Astrid. Alle i bygda tror de vet alt om henne, men egentlig vet de ingenting. Hun blir ansett som en merkelig kvinne, og omtales kun som heksa.
Ingen skulle tro at disse to kvinnene har noe felles, men like fullt vokser det frem et dypt og varmt vennskap mellom dem. Gjennom en vår og sommer avdekker de lag på lag av sine hemmeligheter for hverandre.
Det som først og fremst bergtok meg med denne boka, var beskrivelsen av de forsiktige skrittene den unge forfatteren og den eldre kvinnen tok i forhold til hverandre. Selv om mange kanskje ville beskrive den eldre kvinnens liv som fullstendig bortkastet, har hun mye livsvisdom å dele med den yngre kvinnen. Som tross alt å se kjærligheten i sorgen sin, og ta vare på minnene om en levd liv, selv om dette er på godt og vondt. Et levd liv er uansett mer å trakte etter enn et ulevd liv, selv om livet har inneholdt mye smerte. I tillegg handler boka om det å være åpen for det ukjente, fordi dette kan komme til å berike og endre ens liv.
Boka er dessuten nydelig skrevet! Det er sjelden man kommer over en bok hvor selv den minste lille hverdagslige detalj er så vakkert beskrevet.
Viser 8 svar.
Hun heter ikke Victoria. Hun heter VERONIKA. Det er en liten forskjell der :)
Nydelig bok, - og satte et vennskap jeg har med en eldre dame litt i perspektiv. Etter å ha lest denne boka tror jeg at jeg er blitt "flinkere" i dialogen med henne!
Jeg leste nylig denne boka og er enig med deg i set meste.
For meg er dette en av de bøkene man skal ta seg god tid med og bare lese et kapittel da og nå. Vakkert skrevet, men kommunikasjonen mellom de to personene irriterte meg. Det er blitt lagd litt for lite vekt på "daglilgdags" samtale mellom personene, synes jeg.
Jeg tror denne boken er så spesiell nettopp fordi den ikke har med det dagligdagse, det er fokus på de fine samtalene og det som betyr noe - eller de tankene man aller helst gjemmer på til spesielle stunder kan man vel si.
Jeg opplevde at det var nettopp mangelen på noe særlig dialog som på mange måter var essensen i forholdet mellom de to kvinnene. Og at det var betraktningene, observasjonene som "bar" historien.
Jeg er enig, mangelen på den hverdagslige småpratingen styrket boken for min del. Den var fin og rørende - og bare kapittelbenevnelsene var så vakre at jeg måtte lese dem flere ganger.
Det tok litt tid før jeg var "inne " i boka, men den bar meg videre etterhvert med sin varhet og spesielle kontakt mellom disse kvinnene.
Sist sett
