Dette er den mest komplekse boka jeg så langt har rukket å lese av Edvard Hoem! Ytre sett handler den om Edmund Saknevik som vender tilbake til odelsgården i hjembygda for å drive gårdsdrift. Han vil ikke fortelle hva som har skjedd i livet sitt i årene han har vært borte; heller ikke til Siri som han etter hvert innleder et kjærlighetsforhold til. Et nokså komplisert forhold er det mellom dem, for Siri sliter med arr på sjelen fra fortiden. Hun er fremdeles gift med mannen som forsvant sporløst for flere år siden, og kommer ikke løs fra hjembygda før han erklæres død.
Siri har datteren Ingvild med sin forsvunne mann, og da Ingvild skader seg og lenkes til rullestolen mens hun fremdeles er i tenårene, skjer det noe med Siri. Hun vil bare vekk, selv om det koster henne å bryte med Edmund. Edmund på sin side blir igjen og tar seg av datteren hennes, mens Siri tæres opp av fortvilelse og sjalusi i Oslo.
Romanen beveger seg også på mange indre plan. Ekstra spennende er det at forfatteren noen ganger lar Siri fortelle, andre ganger Edmund. På denne måten kommer man som leser veldig tett inn på personene.
Avslutningsvis vil jeg fremheve at det var nydelig å høre boka lest av forfatteren selv! For meg hører Hoems bøker sammen med stemmen hans!
Viser 1 svar.
Er stort sett enig med deg men synes den ble litt kjedelig til tider. Kjente meg også dårlig igjen ved det alderdommerlige inntrykk hovedpersonen gir inntrykk av. Han er jo bare 40 men jeg fikk inntrykk av at både han og hans venner var klar for aldershjemmet hver øyeblikk.
Jeg liker også stemmen til Hoem men han snakket litt fort denne gangen synes jeg.
Sist sett
