Bokelskere.no

Innlegget ditt fikk meg til å lure på om du da ikke leste mer av den forfatteren?

Jeg ville aldri ha lest mer av en forfatter hvis jeg synes han skrev dårlig. Men så lenge det er selv historien som skrives jeg ikke liker ser jeg ikke noe grunn til ikke å forsøke en annen bok av samme forfatter.

Jeg er veldig enig med deg! Som regel gjør jeg meg riktignok den motsatte erfaringen. Jeg leser gjerne en brukbar bok av en forfatter, og tenker at jeg ønsker å lese mer. Og så kommer oppfølgeren, og det er kjempeskuff! Da oppstår det et dilemma: skal jeg gidde å lese mer av forfatteren? Her har jeg litt ulike erfaringer. Det kommer helt an på situasjonen, akkurat HVOR godt jeg likte den første, hva andre jeg liker å sammmenligne boksmaken min med mener om de neste bøkene etc. Det er derfor ikke mulig å generalisere.

Noen ganger kan faktisk historien i en bok reparere det faktum at den kanskje ikke er det mest høyverdig litterære jeg har lest. Andre ganger kan språket være så utrolig godt at historien som sådan nesten blir irrelevant. Det er bare deilig å lese den likevel. Og atter andre ganger hjelper det ikke hvor godt en bok er skrevet, fordi innholdet ikke engasjerer. Jeg hadde en slik leseropplevelse for et års tid siden da jeg leste "Gilead" (husker ikke hva forfatteren heter i farten). Boka hadde fått Pulitzerprisen, og den var vanvittig godt skrevet. Men historien var tung å komme gjennom! Innimellom var den riktignok glitrende, men i det store og hele kjedet boka meg. Jeg spekulerte lenge på hva dette kunne skyldes, og kom til at den ble i meste laget religiøst forkynnende for meg. Jeg tror faktisk den hadde vært mer interessant sett fra mitt ståsted dersom den hadde handlet om islam.

Sånn er det noen ganger ...

For meg er det viktig av hvilken grunn jeg ikke likte en bok som f. eks The road ;) den var jo skrevet kjempebra men dysterheten og min manglene i gjenkjennelse av relasjonen mellom far og sønn (var veldig glad når faren døde!) gjorde at jeg ikke likte boka. Men jeg skal i det minste lese en bok til av McCarthy for han skrev som sagt drivanes godt. Men hvis jeg da finner ut at den dysterheten hans er noe som går igjen i den neste boka også ja da skal det gå noen år før jeg forsøker meg på en til evnt.

Enkelte forfattere tar med seg karakterer eller stemninger i bok etter bok som f. eks Erlend Loe eller som Sarah Waters. Hos Loe elsker jeg den litt tafatte og sjarmerende mannen som går igjen i de bøkene som jeg har lest men hadde jeg mislikt denne karakteren ville jeg også ha mislikt neste bok jeg av ham.
Sarah Walters er en av de forfatterne som jeg leste fordi den ble anbefalt her inne og hun skriver bra og selve historia er helt kurant men det ble for erotisk fiksert etter min smak så jeg kjedet meg for ofte og når da den neste boken jeg plukket opp av henne også startet med samme opplegget gadd jeg ikke fullføre og jeg tviler på at jeg kommer til å lese mer av henne.

Morsomt at du nevner Erlend Loe. Da jeg for ca. 10 år siden prøvde meg på "Naiv Super", kjente jeg at dette kunne jeg faktisk ikke fordra. Alle listene, for ikke å snakke om det tåpelige bankebrettet, ble for mæget for meg. Jeg leste ikke flere bøker av ham. Ved en tilfeldighet kom jeg for et par år siden til å lese en annen bok av ham ("Doppler"), og plutselig løsnet et skred. Jeg MÅTTE lese alt av ham, og "Naiv Super" - oppdaget jeg - var jo bare helt herlig! ;-) Jeg elsket NETTOPP listene og bankebrettet i all sin absurdhet. Så slik kan det gå! He-he ... Jeg likte imidlertid ikke Mulleum, og kan vel egentlig styre min begeistring for Tatt av kvinnen også. Nå er jeg der at jeg egentlig synes at Erlend Loe bør finne på noe nytt/fornye seg. Det er også en mulighet for at jeg ikke burde ha lest alle bøkene på en gang. ;-)

Jeg har bare lest "Veien" av McCarthy, og når jeg ikke ga den toppkarakter (den fikk "bare" 5 på terningen av meg), var det fordi jeg egentlig ikke liker postapokalyptiske undergangsbøker (har nok sett litt for mange filmer av den sorten - men McCarthys bok er heldigvis fri for en helt som skal redde verden i løpet av 24 timer - der går nemlig alt til helvete uten at det er håp - filmen er forresten glitrende, bare for å ha sagt det!). Jeg opplevde for øvrig boka som svært godt skrevet, selv om jeg syntes at språket var litt nakent (men det passet på den annen side godt til historien). Han har jo også skrevet "Ikke et land for gamle menn", og den har jeg kun sett som film. Dyster den også.

Jeg må ikke like personene en bok handler om for å ha sansen for en bok. Akkurat nå holder jeg på med "Den hemmelige historien" av Donna Tartt, og der er de fleste av hovedpersonene rett og slett ufordragelige. Like fullt en besnærende og åndeløst spennende psykologisk thriller! ;-)

At "språket var litt nakent" er akkurat det jeg ville utrykke ja :-).
Må si at jeg ikke blir overrasket når du sier at "ikke et land for gamle menn" også er dyster. Tror nok at den dysterheten vil dukke opp i alle McCarthys bøker.!!

Jeg trenger heller ikke å like karakterene i en bok men på et eller annet plan må jeg føle at jeg forstår minst en av karakterene i en bok, noe jeg ikke gjorde i "The Road" og ergo ble det ikke noe god historie for min del.

Filmen "Ikke et land for gamle menn" er for øvrig en av de virkelig bedre innen denne genren (thriller) jeg har sett. Men som sagt veldig dyster. ;-) Jeg kommer nok til å lese boka en gang (har kjøpt den på billigsalg for en tid tilbake), men foreløpig konsentrerer jeg meg om å lese andre ting som er nytt for meg. Med sikkert minst et par hundre uleste bøker i hyllene mine, kan det gå litt tid før jeg får lest en del perler om igjen også. ;-)

Jeg oppfattet for øvrig faren i "The Road" som en nokså enkel karakter å forstå. Han hadde egentlig kun et mål for øye: å redde sønnen sin fra ondskapen og rekke frem til kysten i tide. Det at vi aldri fikk vite hva som hadde skjedd, var i utgangspunktet litt irriterende. Samtidig bød nettopp dette på en del utfordringer for meg som leser. Hva skulle jeg relatere det som skjedde til? Det var få knagger av gjenkjennelse å knytte handlingen til.

Kanskje er det med bøker som med mennesker: det må være en viss kjemi for at det skal bli full klaff. ;-) En kollega av meg, som har studert nordisk litteratur, forsøkte en gang å beskrive for meg hva litteraturvitere mener med god litteratur: det må være en viss "motstand" i teksten. Hvis alt bare flyter for lett, kan det mao. ikke være god litteratur. Jeg er langt på vei med på tanken, men så tenker jeg at de færreste av oss leser litteratur på den måten. I alle fall varierer det veldig for meg. Noen ganger ønsker jeg å få brynt meg veldig - andre ganger er det underholdningen jeg søker. Og jeg får skikkelig gåsehud av et godt språk. Tilsvarende faller jeg veldig lett av hvis jeg ikke synes noe om språket. Det er ikke i første rekke bøker med et såkalt nakent språk som går mest hjem hos meg.

Det er i alle fall helt urealistisk at alle skal like de samme bøkene. Vi rekker jo ikke å lese alle bøkene vi har lyst til å lese en gang, fordi livet er for kort. Mitt mål som leser er å bli så pass orientert at jeg klarer å styre nokså rett mot de bøkene jeg tror jeg kommer til å elske, og styre unna bøker som for meg er bortkastet tid å lese. Ikke dermed sagt at jeg kun søker bekvemmelighetslitteratur. Men jeg må føle at en bok gir meg noe.

Jeg også synes han faren i "The road" var en enkel karakter å forstå :-) var ikke så mange lag å krype ned i der nei. Tenkte vel mer på å ikke kjenne seg igjen på et følelsesmessig plan og ikke et intellektuelt ett :)

Flott innlegg forresten!

Ta Gert Nygårdshaug for eksempel. Jeg begynte på første boken om Fredrik Drum, syns den var en 4. Fortsatte med nr. 2 og syns den repeterte mye fra den første, også har han mange fraser og vendinger som går igjen hele tiden. Folk elsker ham jo! og jeg skjønner ikke hvorfor. Mengele Zoo skulle være den beste, er nå ferdig med den, men det fenget ikke, og min tålmodighet er slutt. Han skriver jo "en viss..." på hver side...

:-D det har jeg ikke lagt merke til heldigvis. Men det er vel sånn at vist man henger seg opp i noe, ja så dukker det støtt og stadig opp ;-). Nå er jeg en av de som liker Nygådshaug men det er vel mest selv historiene jeg liker , har ikke tenkt så veldig mye over hvor godt eller dårlig han skriver.

Jeg har kikket på All the pretty horses, men etter et par kapitler fenget det ikke i det hele tatt. Dette var før The Road - så det hender at jeg prøver igjen siden forfattere jo ikke nødvendigvis skriver den samme boken om igjen. Selv om det kan virke sånn av og til. Det er et godt poeng. Jeg leser alle Joanne Harris' sine bøker, men da jeg leste debutboken hennes var den en mye dårligere historie og totalt annerledes enn senere bøker - så hvis jeg hadde lest den først så kunne jeg gått glipp av de gode bøkene hennes ... det er jo noe å tenke på.