Albert Åberg har levd sammen med faren sin i Hässelby i alle år. Han knuges av farens forventninger om at han skal trenge faren. Selv ønsker han å dra ut i verden, hvilket han også gjør. Blant annet drar han til Hong Kong i forretninger.
Da faren dør brått, er Albert - 42 år - endelig fri. Han nærmer seg forsiktig en kvinne, som blir skremt av hans noe sære livsførsel. Plutselig dras Albert inn i noe han først ikke skjønner rekkevidden av, med forsvinninger og forfølgelse som ingredienser.
I begynnelsen opplevde jeg boka som veldig bra, men etter hvert datt jeg av lasset. Det er som om forfatteren ikke riktig har kunnet bestemme seg for om dette skulle være en skjønnlitterær bok eller en krim. Uten å røpe slutten må jeg si at dette er noe av det særeste jeg har lest på lenge. For meg datt boka fullstendig sammen, som et korthus. Jeg skjønte ganske enkelt ikke poenget ...
Viser 2 svar.
hm rart. for det var nettopp det jeg synes var så bra med boken. at jeg ble skikkelig overrasket av at det plutselig ble så sinnsykt spennende. jeg var ikke klar over at den skulle være sånn i det hele tatt, og klarte ikke legge fra meg boken om kveldene. (om man leser en bok man vet på forhånd at skal være veldig spennende/skummel blir man ofte skuffet fordi man har så store forventninger)
Jeg er langt på vei enig med deg. Albert Åberg har jeg aldri hatt noe forhold til, verken som barn eller voksen, så jeg stilte med helt blanke ark. Det klamme, "symbiotiske" forholdet mellom far og sønn kjøpte jeg glatt, men at alt skulle gå så fullstendig i oppløsning etterpå, ble litt for mye for meg. Siste halvdel av boka, med tallrike referanser til litteratur, musikk og nær historie, ble kaotisk for mitt vedkommende. Likevel: Jeg syntes spenningen holdt seg til siste slutt fordi jeg måtte "se hvordan det gikk". Men de siste sidene ble et antiklimaks. Firer fra meg.
Sist sett
