Bokas jeg-person, 11 årige Allan, vokser opp i et indremisjonsmiljø på Søderjylland i Danmark på 60-tallet. Hans store helt er faren. Etter hvert går det opp for Allan at det eneste faren er virkelig god på, er å holde taler i begravelser. Han begynner derfor å planlegge andres død for å bringe faren frem i et bedre lys.
Allans far er stadig på randen til selvmord, og Allan ser det som sin livsoppgave å holde farens nerver i balanse. Alt er ikke som det skal i familiens hans, men Allan klamrer seg til normaliteten og forsvarer faren i ett og alt når familiens hemmeligheter truer med å komme opp til overflaten. Så lenge faren har det bra, har han, moren og søsteren det bra. At søsteren av og til må sove på sofaen med faren, mener Allan er i sin skjønneste orden "for etterpå blir jo far så glad". Bak Allans idyllisering av familien sin og spesielt faren, aner vi konturene av vold, misbruk og voksnes manipulering av barn. Moren snur seg bare en annen vei, og orker ikke å ta inn over seg det som skjer.
Denne boka tok fullstendig innersvingen på meg gjennom sin rørende og triste skildring av en dysfunksjonell familie sett gjennom en naiv og troskyldig 11 årings øyne. Når jeg i tillegg vet at boka nærmest er selvbiografisk, gjør den ekstra inntrykk. Trond Brænnes oppleserstemme var nydelig!
Viser 4 svar.
En tilføyelse etter å ha tenkt litt mer over historien: Det du sier om at faren er Allans store helt, blir feil for meg. Jeg oppfatter det slik at Allan ser faren som han er: En stakkar som trenger hjelp for å mestre tilværelsen. Når familien kommer i virkelig krise, er det jo Allan som tar ansvar og setter i gang med å ordne opp i sakene, bringe Sanna tilbake og sørge for å få verden i balanse igjen. Til ingen nytte, riktignok. Vond historie.
En merkelig, beskrivende fortelling uten moralske vurderinger. Skrivestilen er herlig veslevoksen - og litt i naiveste laget for en elleveåring i tida omkring 1960, synes jeg, men det fungerer! Et sterkt vitnesbyrd om barns lojalitet overfor foreldre som ikke mestrer foreldreoppgaven!
Helt enig! Jeg hørte også denne på lydbok, og Brænne klarer å få fram alle de ulike følelsene bak ordene til Allan. Hans indignerte ord når faren blir ydmyket eller når han føler ingenting går farens vei. Hans måte å resonnere seg fram til at han må ordne opp, slik at Far blir glad. (For når far har det bra, har resten av familien det bra..) Og hans evige lojalitet til faren, uansett hva..
En god bok om vonde temaer. Du ler, blir oppgitt, litt sint, får klump i halsen og er forbløffet over hva som skjer i denne familien.
Eg er heilt einig i di vurdering av boka. Forfattaren har greid å skildre den vanskelege barndommen sin med galgenhumor - og utan bitterhet. Ein les boka med klump i halsen og smil om munnen. Fint grep å skrive frå ein naiv 11-åring sin synsvinkel. Eg anbefalar boka på det varmaste.
Sist sett
