Bokelskere.no

Mellom viljen og håpløsheten
- Gnistrende: Birger Emanuelsen har skrevet en av høstens sterkeste debutbøker.

Anmeldt av Silje Bekeng
Avis: Klassekampen

På omslaget av Birger Emanuelsens debutsamling ser vi ei lita øy, og omrisset av steinmassen som finnes under øya - betydelig større enn øya i seg selv.

Boka er viet fortellinger satt til et lite øysamfunn (forfatteren er fra Tromøya - men navnet nevnes sjelden). Det er et sted hvor mye ligger under: «Denne øya lå ikke ved vannet. Den vokste opp av havet.» Det er en flekk på kartet som har rommet det utroligste av skjebner.

Tittelen kan forstås ironisk: Menneskene vi møter her er ofte ikke i kontroll over selv sine minste riker. Men de prøver. De prøver innmari hardt.

Boka har et sjeldent bredt tidsspenn: Vi starter i 1768, hopper til 1986 - snart er vi helt tilbake i 1320. Fortellingene går tett på personene, og holder seg gjerne i familien, med alt det innebærer av forslitte følelser og gammelt agg. Emanuelsen holder på sin egen stil, samtidig som det foretas subtile tonskifter som gjør historiene troverdige i 1320, så vel som i 1986.

Og folk, viser det seg i Emanuelsens historier, er folk, gjennom alle tider. Jeg vet ikke helt om det er betryggende eller foruroligende.

Her finnes en salig blanding av ulike typer tekster, som ofte ikke følger tradisjonell novelleform. Mellom hovedfortellingene ligger små tekstutdrag som gir seg ut for å være for eksempel en nekrolog i Agderposten, et avhør fra Aust-Agder sentralsykehus, og så videre. Disse står ofte som komiske motstykker til alvoret som preger de lengre historiene, og jeg heller mot å synes at dette grepet blir litt vel artig.

På den andre siden bidrar det unektelig til følelsen av at her kan hva som helst vente på neste side. Emanuelsen håndterer godt de mange brå skiftene fra det vare, vakre og svup! rett ut i den mørkeste brutalitet.

Når jeg synes «For riket er ditt» er en av høstens sterkeste debutantutgivelser, er det ikke bare på grunn av originaliteten i materialet. Gjennom boka gnistrer språket, ikke på en spraglete måte, men med autoritet. Det er en språklig smidighet her, som kombinert med et voldsomt trykk og en tydelighet skaper lesning som gir inntrykk og griper. På første side: «Hun bøyde seg ned for å lytte til brystet hans, men trakk seg tilbake da kulda brøyt opp fra ham og over i henne.» Eller, mer komisk, men likevel kraftfullt: «Pappa hadde sånne meninger som satt fast i sluket, som aldri helt ville la seg skylle ned.»

I spennet mellom den menneskelige viljen og følelsen av håpløshet åpner «For riket er ditt» et stort rom.

Anmeldelsen sto på trykk i Klassekampen 29.09 2012

Variasjoner over en øy

Anmeldt av Gro Jørstad Nilsen
Avis: Bergens Tidende.

«For riket er ditt» skiller seg ut med varierte fortellinger fra ulike historiske epoker, samt en humoristisk lek med bygdeboken som sjanger.

De ti fortellingene i Birger Emanuelsens debutbok, «For riket er ditt», foregår alle på en øy - noe som gir en følelse av at historiene henger sammen, selv om de utspiller seg i ulike historiske epoker. Som lesere inviteres vi til å reflektere over hvordan livsvilkårene endrer seg for menneskene på øyen i takt med samfunnsutviklingen. Den eldste fortellingen, «Presten», er lagt til 1320, og her møter vi en prest som nylig er ankommet øyen. Han er stum, og novellen beskriver godt den indre fortvilelsen presten opplever i å ikke ha kontroll på lyd og bokstaver. Når forløsningen endelig kommer, er det med en sterk erotisk undertekst, med vann og nakne kvinner.

Referanser til kristendom opptrer hyppig i novellene, ofte som en tilsynelatende kontrast til menneskers drifter og begjær. I «Søstera», som er lagt til 1798, skildres et forhold mellom bror og søster som er ladet med erotiske undertoner. Når broren med bibelens ord om hor og synd velger å straffe søsteren, åpner teksten for å tolke den egentlige drivkraften til å være sjalusi, maskert som rettferdig harme. I «Fanten», lagt til 1918, bruker forfatteren kristendommen til å beskrive forskjellen mellom mor og far: «Mora satte seg sjelden ned når hun leste kveldsbønnen, men sto som foran læreren og leste fra en bok, raskt, uten å hvile ved ordene. () Når faren leste, leste hun med ham. Hun turde til og med stoppe opp og stusse ved at de ba om sitt daglige brød enda de allerede hadde spist.» I tillegg til at fortellingene varierer i tid, skifter de også mellom ulike fortellerperspektiv. Både «Fanten» og «Vennen» fra 1986 blir fortalt fra et barns perspektiv.

I «Vennen» befinner vi oss i et nytt byggefelt, og følger to gutter som lurer med seg tredjemann, et typisk mobbeoffer, på tur. I denne novellen viser også Emanuelsen at han mestrer antydningens kunst på utmerket vis. Midt i fortellingen faller noen ord som hinter mot at hovedpersonen er i ferd med å bli den utstøtte, og jeg-fortellerens redsel for å bli utstøtt får fatale konsekvenser i denne historien. De beste novellene i «For riket er ditt» bryter med leserens forventninger på subtilt vis, noe som gjør de uforutsigelige. Mange av fortellingene har en overraskende åpen slutt, som likevel fremstår som en logisk konsekvens av det som er blitt fortalt. Mellom hver fortelling er det lagt inn noe som ligner fakta fra blant annet leksikon, leserbrev, nekrologer og taler Den humoristiske leken med «bygdeboken» som sjanger gjør «For riket er ditt» til mer enn en vanlig novellesamling. Den kan godt leses som en hybrid blanding av litt av hvert, og bryter på en kreativ måte med det minimalistiske uttrykket vi finner hos de andre debutantene.

Anmeldelsen sto på trykk i Bergens Tidende 19.11 2012.

Mørk fortelling
Terningkast: 5

Anmeldt av Guri Hjulstad
Avis: Trønder-Avisa

Mørke krefter tar overhånd og ofte ligger det en barn-dom bak i fortellingene fra Tromøya, som kunne ha vært et hvilket som helst vanlig sted i Norge.

• Vi ville aldri ha pint en katt til døde, sier to gutter på Tromøya. Men impulsen til vold tar likevel overhånd, slik den gjør hos mange av personene på øya. Gjennom mesterlige portretter, i et mørkt og effektivt språk, blir vi trukket inn mot det mørke, der volden, mobbingen, råkjøringen og kanskje selve ondskapen er.

Men Tromøya har også en Karl Kløtsj, født på en serveringstralle på sykehuset etter en kantinefaglig vurdering av kjøkkenpersonalet. Pluss andre frodige fortellinger som leker med skillet mellom dokumentarisme og fiksjon. Slik balanserer forfatteren det komiske mot det dypt alvorlige: Hvilke krefter som griper styrende inn i livene våre, hvordan det kommer til utrykk og hvordan det lille, vakre kaster seg fram mot mørket.

Anmeldelsen sto på trykk i Trønder-Avisa 31.08 2012

Oser av fortellerglede
Terningkast: 5

Forfatter: Hilde Elise S. Bie
Avis: Agderposten

I disse tider skal man lete lenge etter en forfatter (les: mann) som uten blygsel, sinne eller ironi bruker sitt oppvekststed på Sørlandet når han skriver. Derfor er det noe befriende over å lese Birger Emanuelsens debutbok.

I hans debutroman skinner det igjennom at hans oppvekst på Tromøy har gitt grobunn for en positiv og fantasifull inspirasjon.

Birger Emanuelsen (f. 1982) er til daglig redaktør for dokumentarlitteratur i forlaget Cappelen Damm i Oslo, og dette har hans første bok.

Boka er en samling på ti fortellinger og elleve skrøner. Handlingene er lagt til en øy og strekker seg fra år 1320 og til en nær fremtid i 2042. Hver fortelling har fått en kort tittel som beskriver en rolle - for eksempel Sønnen, Passasjeren,

Presten. Disse står hver for seg selv om man kan ane en sammenheng mellom et par av dem. Mellom hver fortelling er det en skrønehistorie presentert som tilsynelatende fakta (man nesten kan være fristet til å sjekke ut om det er sant eller ikke noen ganger).

Birger Emanuelsen skriver svært godt til å være debutant. De ti fortellingene oser av fortellerglede og evne til å formidle en historie. Fortellingene starter ofte brått og rett inn i en handling som griper leseren med en gang: «Han sto alene der inne og skrek» (Vennen), «Døden følger etter oss, og foran ligger evigheten» (Jegeren).

Deretter bretter det seg ut en historie hvor utgangspunktet for fortellingene slett ikke alltid er slik det kan se ut som. Og nettopp dette at man aner at det kan ligge noe der, noe annet, gjør at teksten får en ekstra dimensjon. Stemningen er ofte uhyggelig og urovekkende, det er noe mellom linjene som gjør at man ikke helt kan forutsi hva som kommer til å skje.

Fortellingene er skrevet med gjentatte framblikk og foregriper begivenheter før de tar et skritt tilbake igjen. Det at kronologien veksler, er nok et grep for å gjøre historiene mer interessante. I de fleste fortellingene fungerer det også bra og bidrar til å holde spenningen og forventningen oppe. I enkelte tekster blir det imidlertid noe rotete og uoversiktlig. Derimot er denne hoppingen meget vellykket i historien fra andre verdenskrig - Profitøren. Og spesielt sammenknyttingen av begynnelsen og slutten er nydelig. Hovedpersonen i Profitøren gjør et gripende inntrykk som det enkle menneske han er med sin tragiske skjebne. Fortellingen makter ved hjelp av finurlige knep å vise oss hvordan hans barndom med en ondskaps- full far avgjør hans skjebne som profitør under andre verdenskrig. Dette er en tekst som fortjener mer enn én gjennomlesing. Den andre fortellingen som virkelig står fram i boka både når det gjelder hva tema og fortellerteknikk angår, er åpningsfortellingen Sønnen. Den setter dermed standarden for den uhyggen som også de andre beretningene er fylt av.

I skrønene som avløser hver fortelling i boka, har forfatteren tydeligvis fått ut en litt annen side. Her er det morsomheter og blødmer som seg hør og bør i denne sjangeren som for eksempel den blomstrende beskrivelsen av en barndomskjæreste som blir sett igjen: «Han måtte grave dypt i ungdommens nesten gjensydde lommer for å finne bilder av henne, men en gang het hun Linda Evanger, og bar en sommerkjole så lett at den når som helst kunne falle av henne.» (side 132) Det er en fornøyelse å lese at dette var fra en novellesamling som vant Tromøys litteraturpris i 2011! Flere av skrønene har også en liten uventet tvist. Likevel er det en letthet i disse skrønene man ikke finner i de mer alvorlige fortellingene. Så de har en interessant og takknemlig kontrast til hverandre, og er med på å fylle ut bilde av alle de ulike menneskene som har bodd på denne øya opp gjennom historien.

Bokomslaget er verdt en ekstra titt. Det er designet av Stian Hole og er et lite kunstverk i seg selv med sin symboltunge billedbruk som en nærmest perfekt allegori til bokas innhold.

Dette er gull for alle som bor på Tromøy! Og til dere andre som gjerne vil ha bevis for at skrivende menn kan la seg inspirere positivt av Sørlandet, gå og les!

Anmeldelsen sto på trykk i Agderposten 18.08 2012

Mennesket og maktene

Forfatter: Olav Haagensen
Avis: Morgenbladet

På side 20 i Birger Emanuelsens For riket er ditt får vi et hint om hva slags åndelig landskap de påfølgende fortellingene kommer til å utfolde seg i:

Bølgene rullet inn, de gjorde alltid det, ville alltid gjøre det. Om denne øya lå her, om det var folk her eller ikke, om trærne sto eller om de måtte bøye seg og falle. Ingenting av det bar mening mot bølgene. De ville rulle uansett, slå innover til det ikke var mer igjen. Alt her ute skulle forsvinne. Kirka, menneskene, dyrene.

Alle fortellingene er lagt til samme øy – en fiksjonalisert versjon av Tromøya utenfor Arendal – men til forskjellige historiske epoker: «Sønnen», som sitatet over er hentet fra, foregår i 1768. Den neste fortellingen, «Vennen», er datert 1986, mens «Passasjeren» og «Profitøren» – for å ta to andre eksempler – utspiller seg henholdsvis i 2011 og 1941. Emanuelsen er med andre ord ikke kun interessert i det som tradisjonelt er novellens domene (den avgjørende hendelsen, den ladede situasjonen), men også de lange linjene: alt det som binder menneskene sammen på tvers av tiden, bølgene som har slått mot oss i århundrer og slår mot oss i dag.

På grensen til triviallitteratur. Klassekampens Silje Bekeng har utropt For riket er ditt til «en av høstens sterkeste debutantutgivelser» (29. september). Jeg kjenner ikke debutantene godt nok til å kunne være hverken enig eller uenig i den påstanden, men registrerer at Emanuelsens fortellinger er av varierende kvalitet.

«Fanten» (1918) beskriver en begynnende erotisk oppvåkning hos en ung jente og klarer på noen få sider å fange den forvirrende opplevelsen av nytelse og redsel, fremmedhet og intimitet på samme tid. «Presten» (1320) er derimot – med sin stammende hovedperson, byllepestbefengte omgivelser og sin naken-på-stranda-hulderaktige fristerinne – på grensen til triviallitteratur.

«Turisten» (2009), om en ung mann som reiser tilbake til hjemstedet for å gå på en gjenforeningsfest, kommer aldri helt forbi konvensjonene («Jeg trodde du bare satt og dreiv med diktanalyse, jeg», konfronteres hovedpersonen med), men inneholder flere eksempler på Emanuelsens gode observasjonsevner. Her en presis beskrivelse av hvordan «bare de aller deiligste danser», damene som vet de blir betraktet: «de løfter hendene over hodet, samler leppene, bare i et kort øyeblikk, så slipper de armene ned igjen, og ler mot venninnene sine».

«Kona» og «Vennen» hører til blant samlingens sterkeste tekster. Den første foregår i 2006 og handler om et ektepar som reiser på hytta. Hytta han har et helt liv av minner knyttet til, men hvor hun kanskje opplever seg mer som en gjest. Den andre er en studie i hvor kjipe unger kan være mot hverandre uten annen grunn enn at kjiphet står der som et valg rett ved siden av godhet. Hvorfor ikke stenge nabogutten inne i boden, liksom?

Gravalvorlig preg. Til tross for de prosaiske omgivelsene (en hytte, et jorde) vaker det mørke & fremmede alltid ytterst i synsfeltet. Det kommer til syne i det bunnløse dypet som åpner seg under deg mens du strever med å få opp et garn, eller når moren din ser «bak huden» din, ser «kjøttet og det røde» og du vet at du «aldri kom[mer] til å bli den [du] helst ville være».

Øyeblikk av denne typen finner man gjennom hele samlingen (i fortellingene fra eldre tider har de gjerne en religiøs klangbunn eller voldelig karakter), og det er disse sublime riftene i hverdagens vev – bølgenes hvite topper – som for Emanuelsen ser ut til å forbinde presten på stranda med drittungen på jordet, det Herrens år 1320 med det gudsforlatte 1986. Et slikt utsyn mot verden gir, nærmest med nødvendighet, fortellingene et noe gravalvorlig preg. Avstanden mellom lyspunktene er omvendt proporsjonal med distansen mellom bedehusene i Agder-fylkene, og de «vanlige tings jubel», som hovedpersonen i «Kona» snakker om på et tidspunkt, overdøves raskt av bølgenes skjebnetunge rullen.

Humoristisk løft. Heldigvis har Emanuelsen mellom fortellingene inkludert en del «funnet tekst» – avisinnlegg, utdrag fra lokalhistoriske verk og skjønnlitteratur, et klipp fra en avhørsprotokoll, et cetera – som gir For riket er ditt et humoristisk løft, nesten opp og ut av den jammerdalen man kan få inntrykk av at Tromøya er. Kanskje er dette et spor Emanuelsen kunne forfulgt i kommende bøker? Da må han i så fall kassere idéskisser av typen «bror & søster, foreldreløse, incestuøs kjærlighet, søster: prostituert, bror: voldelig, bror overrasker søs. og husherren, brann!!!» («Søstera», 1798) så fort de er rablet ned.

Anmeldelsen sto på trykk i Morgenbladet 26.10 2012

Moralske vendepunkter

Anmeldt av Kjell-Richard Landaasen
Avis: Vårt Land

Birger Emanuelsens debut er lagt til bibelbeltet. Nærmere bestemt Arendal, og Tromøya, et sørlandsparadis som i tillegg til svaberg og hvitmalte hus inneholder hemmeligheter, ondskap og desperasjon. Innimellom det hele ligger brokker av tro og religion, barndomsforestillinger og livbøyer, bønner og håp. Og, naturligvis, skremsler om fordømmelse og straff.

Vendepunkt. Emanuelsens fortellinger er delvis noveller, delvis korttekster. Èn er fra pestens tidsalder, noen er fra 80-tallet, noen fra 2000-tallet, og på en eller annen måte henger alle sammen.

Historiene veksler fra edruelige gjenfortellinger til flytende minner. Fellesnevneren er at alle personene står ved et vendepunkt. Alle er i en eller annen knipe. De står overfor et valg som fra nå av vil si noe om deres moral og karakter. De skal gjøre noe de kanskje ikke står inne for, og i skyggene står et vesen og betrakter i taushet. Kanskje Satan. Kanskje oss.

Engasjert forteller. For det er liten tvil om at mennesket skyves hit og dit av sterke krefter. Likevel er de mange kristelige brokkene i boka mest små drypp uten videre kraft. Jeg lurer litt på hvorfor. Siden de er med, som små hull i historien der det guddommelige kan bryte inn, så må de bety noe. Men vi, altså menneskene, går bare forbi.

Dermed er det noe som ikke riktig sitter i enkelte av fortellingene, uten at det er så lett å sette fingeren på.

Kanskje kjemper Emanuelsen, tidligere journalist, nå faglitterær redaktør, med det klassiske problemet til en journalist som blir skjønnlitterær forfatter: Han er smart, kan å fortelle, men er vant til å gå rett på sak. Da er det lett enten å bli overtydelig eller å forstille seg, og jeg som leser kommer ikke dypt nok inn i fiksjonen, i mysteriet, til å virkelig beveges. Sakprosa er en skriveform som det tar tid å riste av seg.

Kan å fortelle. Emanuelsen er uansett en engasjert historieforteller med gode konflikter og forlokkende situasjoner, for eksempel de der du gremmer deg over noe du har gjort eller sagt og bare må bite tennene sammen og holde ut til minnet går over. Artige, begredelige øyeblikk!

Han har samlet sammen en liten konfekteske med forunderlige vendepunkter, og som i konfektesker flest er noen biter bedre enn andre. Noen ganger blir jeg altså sittende og suge på innpakningspapiret, men det smaker ikke så verst det heller. Jeg antar at alt Emanuelsen trenger er tid, for han har i alle fall potensial.

Anmeldelsen sto på trykk i Vårt Land 25.08 2012