Jeg leser Jane Eyre om igjen nå, siden min HTC-telefon har den som gratis e-bok. Leste den flere ganger da jeg gikk på barne/ungdomsskolen, men nå for første gang på engelsk. I mellomtiden har jeg bare sett dårlige filmatiseringer...
Det jeg liker best akkurat nå (Jane er kommet til Thornfield Hall og er i ferd med å bli kjent med Mr. Rochester) er Charlotte Brontës fantastisk fine beskrivelser av menneskene og livet sllik det faktisk er. Rammen er romantisk, hvertfall sett med dagens øyne, og romanen er gammeldags og gammel - over 150 år - men jeg kjenner meg jo igjen! I dag leste jeg om hvordan Jane ble usikker når hun følte at hun ikke forsto hva Rochester snakket om, og det var en nøyaktig beskrivelse av hva jeg føler når sjefen snakker til meg! :)
Viser 2 svar.
Jeg er helt enig med deg! Det er jo det som er fantastisk med klassikere - det spiller ingen rolle når de ble skrevet, de er universelle. Og Jane Eyre er i en klasse for seg. Filmatiseringer kan være fine, men det slår ikke Charlotte Brontes tekst.
Ikke sant - det spiller ingen rolle om de går i kysehatter og krinoliner, har andre omgangsformer og lever etter en streng samfunnsmoral, for det menneskelige er helt likt. Jeg har opplevd det samme med Amalie Skram, denne forbløffende gjenkjennelsen av følelser og tanker. Og det virkelige klassikerstemplet er jo måten de klarer å beskrive dette på, helt alminnelige stemninger og følelser, så enkelt at man tenker: "jamen slik er det jo!"