Journalisten Julia Jarmond har fått i oppdrag å skrive en artikkel om en langt på vei tabubelagt hendelse i Frankrikes historie i forbindelse med sekstiårsmarkeringen for Vél d´Hiv. I 1942 ble over 10 000 jøder arrestert og brakt til Vél d´Hiv i påvente av transport til Auschwitz. Under helt umenneskelige forhold ble jødene - i all hovedsak kvinner og barn - holdt innesperret på denne idrettsarenaen, uten mat og drikke og i en forferdelig hete under svært primitive sanitære forhold. Mange døde før avreise.
Mens Julia jobber med artikkelen sin, kommer hun over historien om den 10 år gamle jødiske jenta Sara, og det viser seg at jentas familie på et vis har en tilknytning til hennes svigerfamilie, som overtok Saras families leilighet etter deportasjonen i 1942.
Den dagen Sara og hennes familie ble arrestert, låste Sara sin fire år gamle lillebror inn i et skap fordi hun var overbevist om at hun ville komme tilbake samme dag. Men hun kom ikke tilbake, og i mellomtiden døde broren, innelåst i skapet.
Sara klarte å flykte før deportasjonen, og ble berget av en fransk bondefamilie som tok henne til seg som sin egen. Men da hun var i 20 årsalderen, opphørte alle spor etter henne. Hva skjedde videre? Julia er besatt på å finne ut av dette. En del av medlemmene i Julias svigerfamilie, og i særdeleshet hennes egen mann, takler imidlertid svært dårlig at hun graver i fortiden. Hva skjuler de egentlig fra fortiden? Jeg ønsker ikke å røpe mer av historien fordi dette kan ødelegge leseropplevelsen.
Dette er en bok som fikk meg til å gråte. Historien er så gripende og hjerteskjærende at den satte seg i kroppen på meg. Boka er godt skrevet, uten at den nødvendigvis er et litterært storverk. Historien og den alene er imidlertid tilstrekkelig og vel så det!
Jeg anbefaler boka på det varmeste!
Viser 7 svar.
Hei jeg har et spørsmål angående denne boken.
Noen som vet hvilekn roman type den er? :)
Elsker det gha
Så har eg sett punktum for La llave de Sarah!
Inntrykket etter å ha lese boka på spansk er noko annleis enn det eg hadde etter den norske utgåva (Har lese den fordi eg vil verte meir sikker i språket... god øving..)..Lesinga har gått noko langsommare, og dermed vart eg faktisk endå meir berørt av Sarah sin lagnad. Ein del språklege settingar/formuleringar var med på å forsterke innhaldet..
Derimot vart den parallelle historia endå meir "platt" i denne utgåva, så dei siste sidene kjeda meg såpass at eg berre skumlas....kanskje også fordi eg har lese det før!
Språk kan utan tvil påverke oppleving av tekst, på same måte som når ulike opplesarar set sitt preg på det dei framfører.
Saras nøkkel har absolutt ein berettiga plass i nyare litteratur. Eg for min del har tidlegare lese ein god del om jødeutryddingane under krigen, men den rolla som fransk politi spelte i tragedien, kjende eg ikkje til.
Historia er sterk, spesielt var det vanskeleg å ta inn over seg at den omsorga Sara kjende for veslebroren skulle føre til ei så stor tragedie,både for han og for henne. Og også at det var det som, paradoksalt nok, berga livet hennar.
Kan vere einig i at den siste delen hadde noke "vekebladspreg" over seg, men alt i alt synest eg det er ei god og sterk historie. Faktisk såpass god at eg no er i gang med å lese boka på spansk: La llave de Sarah :-)
Helt enig, dette var en leseopplevelse av de sjeldne. Pageturner på godt norsk. Boken kunne godt skoret en sekser hvis det ikke var for de ukebladpregede siste kapittelene.
Den hadde sine svakheter, men likevel - den er lesverdig.
Denne har kommet i lydbok nå, så jeg har reservert den. Fra den lille omtale jeg har lest om den, virker den usigelig trist da...
Sist sett
