Bokelskere.no

Denne selvbiografiske boka fortsetter der Paula sluttet, og begynner med at Isabel Allende strør sin datters aske ut over like ved sitt hjem. Historien om hennes liv fortelles til datteren Paula.

Isabel Allende er usedvanlig åpen og ærlig i denne boka, og byr virkelig på seg selv. Vi får kjennskap til vanskelighetene hun og mannen Willie har hatt i sitt ekteskap, spesielt i de første årene. Videre forteller hun om sin innblanding i barnas liv, og tegner et bilde av en svigermor fra helvete. En svigermor som låste seg inn i sine barns hjem i tide og utide. Hennes kjærlighet til barna og barnebarna er så altoppslukende at hun ikke kunne la være. Samtidig viser hun at hun er i stand til å ta korrektiver.

Vi følger også Isabel Allende gjennom hennes forfatterskap, og får i så måte innblikk i hvorfor forfatterskapet hennes tidvis har vaklet som en følge av skrivesperre og mangel på ideer.

Dette er en avslørende bok om det å bli gammel og ikke takle det, om et levd liv med lidenskap og kjærlighet i fokus, om sterke familiebånd og en usvikelig lojalitet familiemedlemmene i mellom.

Jeg koste meg med boka, selv om den tidvis haltet noe. Jeg tror det har sammenheng med de utfordringer som alltid vil være til stede i en selvbiografisk bok, fordi forfatteren ikke har den nødvendige distansen til seg selv og nødvendigvis vil bagatellisere og forsvare egne valg og handlinger i håp om å fremstå som et gjennomgående godt og velmenende menneske.

Leste/lyttet den for flere år siden, og ser jeg har strukket meg til en 4-er. Det er vel mest fordi man gripes av en mors historie...men forfatteren blir aldri noen favoritt hos meg...boken har ikke særlig litterære kvaliteter. (Til Kjell:Skal gi deg medhold i at dette kan være "interessant dyneløfting" for noen..og på meg virket det litt voldsomt å legge ut det private slik..mulig forfatteren har brukt det som en slags terapi.)

Akkurat. Dette lyt da vere trivialversjonen av Knausgård?

Jeg vil overhode ikke sammenligne Allendes "Summen av dagene"-prosjekt med Knausgårds Min kamp-prosjekt. Knausgård er nådeløs mot seg selv! Det er ikke Allende. Dessuten er Knausgård en veldig mye bedre forfatter enn Allende. Han graver dypere, er mer analytisk og reflekterende, og han setter seg i mye større grad "utenfor seg selv", mens Allende vurderer det meste nesten utelukkende ut fra sitt eget perspektiv. ;-)

Men for meg som har fulgt Allendes forfatterskap helt siden hun slo gjennom med "Åndenes hus", var dette en interessant bok. Ikke minst for å få en forklaring på hvorfor hennes forfatterskap har haltet så mye i de senere år ...

I det siste avsnittet ditt ser eg eit poeng, ja: Årsakene til at Allende i ein del bøker skriv så - i alle fall slik eg ser det - reint ut elendig. Eg tenkjer ikkje på alt som har heimsøkt henne og familien når eg kritiserer boka, men eg tenkjer på måten ho beskriv tragediane på. Så om eg skulle samanlikne Allende og Knausgård, kjem eg fram til akkurat same konklusjonen som du, og da tenkte eg at eg kunne kalle Summen av dagene for ein trivialversjon av Knausgård. Mange, mange, mange hakk under. Så takke meg til Min kamp (den norske, altså), ja. Likevel kan det hende at eg hører på boka om Paula, om eg kjem over henne.

hehe du må ikke få oss til å undre nå!