Bokomtale

[ Slettet bruker ] om Til jeg dør av Amy Plum:

21:26, 25. oktober 2012*

Obs! Dette er en anmeldelse av en oppfølger, og den kan inneholde spoilere i forhold til første bok.

I denne oppfølgeren til Våk over meg fortsetter historien om Kate, Vincent og de andre. Etter en dramatisk slutt i forrige bok har numaene blitt underlig stille. Det er ikke bra, for numaene er ikke akkurat av den rolige typen, og mye tyder på at de har organisert seg mer siden sist. Det er alt annet enn bra. Ryktene svirrer om at de organiserer seg internasjonalt. Violette og Arthur, de to gjengangerne som erstatter tvillingene Charles og Charlotte, har sine kontakter og holder øye med hva som skjer i et litt større perspektiv. Kate er deppa over å miste Charlotte, men finner en ny venn i Violette. Samtidig driver Vincent med et eller annet muffins, og Kate mistenker at det har å gjøre med at hun ikke vil at han skal dø med jevne mellomrom. Utsetter han seg kanskje for fare? Det var jo ikke det hun ville. Siden han nekter å fortelle henne hva han egentlig driver med, bestemmer hun seg for å undersøke litt på egen hånd. Kanskje det finnes en tryggere måte å trosse gjenganger-ritualene på.

Eller kanskje hun ender opp med å gjøre alt verre…

Forfatteren holder samme kvalitet som i bok nummer én oppe. Det vil også si at de samme svakhetene følger med. Positivt først: Dette er en interessant mytologi. Gjengangere i Paris. Plottet er fortsatt jevnt over ganske så spennende. Men fortsatt er det i overkant mange vakre mennesker, som jeg tok opp i omtalen av den første boka. Det har heldigvis blitt færre av dem her, og med litt flaks er det enda færre i neste og siste bok. Jeg synes det er trist at det er en skikkelig mangel på litt mer ordinære mennesker, og at utseende fremheves som så viktig. Alle de “gode” er også vakre. Godhet=skjønnhet. Det blir så klisjéfylt. Jeg skulle ønske forfattere holdt seg for gode til sånt, det er en så voldsomt gjennomprøvd klisjé. Men som sagt, det er bedre i denne enn det var i forgjengeren. Jeg mistenker riktignok at det bare er fordi de fleste karakterene ble introdusert der. De nye karakterene her får samme skildring som de “gamle” fikk i bok èn. Kunne ikke andre kvaliteter få stå på egne bein? Kunne ikke karakterene ha vært gode uten å være overjordisk vakre?

De av dere som liker litt småsvulstig og intens romantikk har mye å hente i denne serien. Det treffer ikke meg, og jeg setter det litt i halsen når det blir for mye av det gode. Jeg har sagt det uttallige ganger før, og jeg sier det igjen: det er på grunn av dette at jeg ikke kommer helt på godfot med sjangeren. Her er det uten tvil jeg som er problemet og ikke boka, for det er tross alt snakk om paranormal romance. De av dere som liker store ord, våte kyss, fine kjoler og å vandre hånd i hånd gjennom gatene i Paris i måneskinn har MYE godt i vente i denne serien! Og for the record: dette er uskyldige greier, altså, om dere lurer på om det egentlig er ok at trettenåringen i huset leser den. Ja, det er det.

Slutten tok litt pusten fra meg, og jeg vet sannelig ikke hvordan dette kommer til å gå. Jeg får egentlig ikke sagt noe mer enn det uten å spoile innholdet, så jeg får stoppe der. Faktum er nok at jeg blir nødt til å lese neste og siste bok også, som kommer i 2013. Til å skrive i en sjanger jeg sliter med, har Amy Plum i veldig stor grad klart å fenge meg. Det er bare å ta av seg hatten for det. Om du liker sjangeren, vil jeg si at denne serien er et must. Om du aldri har prøvd sjangeren, må dette være et fint sted å begynne for å gi deg et godt inntrykk.

Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka fra forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.