Bokelskere.no

Spennende tema.

Her ble jeg ikke helt klok på om det først og fremst er Al- Qaida som beskrives eller vanlige folk som blir sinte over krenkelser. Og jeg ville også supplert Bjørneboes (ihvertfall skal vi tro sitatene) veldige vektlegging av hvor eksepsjonelt annerledes alt dette er alt annet og hvor enestående stor betydning religionen har (og dermed implisitt peker i mot noe evig, som er nærmest umulig å endre). Beskrivelsen av at dette kan "vi" umulig forstå er en eksotifisering av "de andre" som minner om gamle forestillinger om "de ville" og her kommer de også i horder på tvers av landegrensene. Jeg fikk litt følelsen av perfekte monstre her og det er jo i bestefall en karikatur.....

Innledningsvis: gode poenger fra din side angående benevnelse av hvem dette gjelder. Det er tatt ad notam.

Jeg kunne selvsagt ha skrevet mye mer om Bjørneboes utlegninger, og det er litt synd dersom jeg formidler et inntrykk av at det er "perfekte monstre" han beskriver - for det er faktisk akkurat hva han ikke gjør i sin bok. Det han er opptatt av å formidle er (kanskje litt sleivete forklart) at vi aldri kan forstå dette dersom vi ikke bytter ut våre vestlige briller og forsøker å forstå militant islamisme på deres egne premisser. Dersom det er noe han virkelig ønsker å få frem så er det at dette ikke handler om syke mennesker eller psykopater eller lignende. Disse menneskene (les: militante islamister) mener virkelig at det de gjør er det eneste rette og at de fullbyrder sin tro ved å dø som martyr i en for oss terrorhandling.

Les boka selv! Jeg kjøpte mitt eksemplar på Norli til 60 kroner nylig.

Takk for svar. Tolkningen baserte seg på sitatene og de må essayisten selv ta ansvar for (og jeg tolkningen) :). Ble nysgjerrig på boka og googlet litt. Fant anmeldelsen under. Er du enig i den? Tar til meg rådet om å lese selv. Har så mye på lista så det spørs, men kommer ihvertfall sikkert til å lese stoff i samme gata. Takk for fyldig anmeldelse forresten.

Jeg, vi og vesten, Stian Bromarks anmeldelse i Dagbladet:

Det er en svimlende opplevelse å lese Norges fremste essayist slå hemningsløst fra seg i øst og vest. Én ting er å være motpol til ekspertveldets maktspråk og de «koldblodige» analysene i kjølvannet av 11. september, slik Sven Kærup Bjørneboe vil og får utmerket til, noe annet er å skrive så upresist at virkelige personer, hendelser og ideer forvandler seg til forvrengte skygger av seg selv. Gjennom å sammenlikne med tidligere terroristorganisasjoner, har Bjørneboe kommet fram til at al-Qaida er et unikt og uforståelig fenomen: Deres terrorspredning er en aksjonisme hvor dødshandlingen utgjør tanken og troens maksimum.

Fantasifellesskap
Bjørneboe understreker flere ganger at han bedriver «grove forenklinger». Det er riktig, men her og der misleder han så mye at han vipper en moderne leser ut av godstolen.
Han bruker for eksempel det utdaterte ordet «muhammedansk». Han snakker om «Allahs» krigere, selv om nyere forskning, som det heter, har kommet fram til at det heter «Gud» på norsk. Ikke fullt så eksotisk, men siden vi først snakker om samme fyr. Det skarpe skillet mellom «vi» og «dem» har også noe forvirrende og gammelmodig over seg: «Kan vi i Vesten begripe en slik dødsengel? Ut fra våre kulturelle forutsetninger? Jeg tviler på det».
Hvem er vi? Hvorfor taler den grenseløst subjektive essayisten, den selvgestaltede outsideren og friånden Bjørneboe på vegne av et fantasifellesskap? Er jeg, vi og Vesten det samme?

Ufarlig som uforståelig
«Allahs krigere» er sendt ut til offentligheten for å bli motsagt. Det er «uklart formulert, uklart tenkt», som han selv minner om i et klart øyeblikk.
Hvis målet har vært å få leserne til å forstå at vi ingenting forstår, så lykkes han. Men Bjørneboe er nok mer beregnende enn han selv vil ha det til. Hans kulturkritikk er sosialdemokratisk fordelt mellom «vi» og «dem» og han blander ikke islam generelt og fundamentalisme spesielt, slik andre affektessayister har gjort de siste åra. Derimot støter det rasjonelle ofte sammen med sin motpol, og skaper mer eller mindre fruktbare selvmotsigelser i teksten: Bjørneboe advarer betimelig mot å demonisere en diktator som Hitler, for dermed blir han et mer ufarlig symbol. Tenk på Hitler med smuler i barten. Men hvorfor gjelder ikke det samme for bin Laden, Bjørneboe? Blir ikke han mer ufarlig som uforståelig? al-Qaida-lederens favorittsysler er lesing og hesteridning. En terrorist oppslukt av hestebladet «Wendy» er et latterlig, men fryktinngytende syn.