Et forsøk på å fatte det ufattelige ...

Sven Kærup Bjørneboe (f. 1943), nevø av Jens Bjørneboe, har skrevet en hel mengde med bøker fra 1967 og frem til i dag. Hele 20 bøker - det meste innenfor genren sakprosa - har det blitt dersom jeg kan stole på at Wikipedias omtale av ham inneholder en fullstendig oversikt. Selv har jeg kun lest "Onkel Jens" av ham tidligere. Jeg har imidlertid hele tiden hatt et inntrykk av at Sven Kærup Bjørneboe er en forfatter som heller går motstrøms enn medstrøms når store spørsmål skal diskuteres og debatteres. Og det var vel dette jeg hadde i bakhodet da jeg her om dagen kom over hans essaysamling "Allahs krigere - Terror og ekstase" til den nette sum av kr 60 i en bokhandel. Nemlig at det kunne være interessant å lese et innlegg i debatten om terrortrusselen fra millitante islamister, med et noe annet perspektiv enn jeg er vant til å gå inn i - kanskje for å bli litt klokere (noe som for all del er et relativt begrep, bare for å ha sagt det!) enn jeg var fra før av ... Og det på tross av forfatterens advarsel om at temaet ikke innbyr til klokhet.

Bokas tynne utseende gjorde det rimelig enkelt å gjøre alle tidligere leseplaner til skamme og skuffe dem til side. Men selv om bokas innhold i og for seg synes beskjeden, kan jeg love at innholdet er alt annet enn beskjedent. Det krevde sin leser å komme gjennom bokas 126 sider - selv om de var aldri så luftige. For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at boka utkom i 2006, altså mens jakten på en levende Osama bin Laden pågikk for fullt.

"Leve døden. Allah er Allah om alle mann var døde. Allah er Allah om alle land lå øde. Når Hans krigere sprenger seg selv og to-tre hundre vantroe i luften, åpner Han sin stjernefylte favn.

Dødsenglene anno 2006. Allahs krigere, har en gang for alle løst det subjektive spørsmål om livets mening. De plages ikke av tvil. For dem åpenbares livets mening i en dødshandling. Den alene gjør deg til en sann troende. Den absolutte handling i Allahs navn.

Kan vi i Vesten begripe en slik dødsengel? Utfra våre kulturelle forutsetninger? Jeg tviler på det. Jo bedre forstått motivene bak denne nye terrorismen blir, desto mer tviler jeg på det." (side 7)

Bjørneboe forsøker på retorisk vis å undre seg frem til å avlive en rekke myter rundt det vi i Vesten tror er årsaken til terroren. Blant annet har det ingen forankring i virkeligheten at det er fattigdom eller ubalanse i forholdet mellom fattige og rike som er årsaken til denne type terror. Heller ikke er det uvitende mennesker som ofrer sine liv i Allahs navn. Tvert i mot er det høyt utdannede mennesker som står bak de terrorhandlingene verden har opplevd fra 11. september 2001 og i tiden etterpå. Det finnes dessuten ingen paralleller i historien, verken i kristen eller muslimsk historie/kultur, som denne terroren kan sies å ligne på. Og Bjørneboe latterliggjør på mange måter alle ekspertene som dukker frem for å mene mye og mangt om årsaksforholdene til handlinger som ikke lar seg forstå med våre vestlige verdier de gangene verden opplever millitant islamistisk terror. Vi kan ganske enkelt ikke forstå dette hatet som er av religiøs karakter.

"Al-Qaida taler et religiøst språk. Ingen tvil om det. Aksjonene utføres i Allahs navn, Den allmektige. Det er i Hans navn selvmordsbombere gir sitt liv og tar liv.

Vi kan mene hva vi vil om dette språket. For dem er det ekte. Vi rygger tilbake i avsky. Nådeløs vold mot uskyldige hverken kan eller bør ha noe som helst med gudsfølelse å gjøre. Selv tungetale lyder mer begripelig for oss, mer genuint, enn Al-Qaidas blodtørstige gudelighet, en gudelighet intet fromt menneske kan dele. Retorikk og propaganda bare, av verste sort, hvis eneste hensikt er å villede ustabile sjeler og oppnå politisk makt.

I mine øyne synes troskraften hos en slik morderengel altfor reell til å kunne avfeies som et beklagelig resultat av hjerne- og hjertevask. - Om vi i Vest skal oppnå øyekontakt med hva vi her står overfor, må dette språket tas på alvor. Svelge avskyen, godta, hvor sterkt det enn opprører vårt eget fromhetsideal, at vi i Allahs krigere har å gjøre, ikke med svake sjeler, men med en gudstro mer eller mindre ufattbar for oss - og virkelig. Og nærme oss fenomenet også med et språk tettere opp til det de taler. Forsøke iallefall, om enn motvillig, å lytte til deres for oss forrykte tale. Dét tvinges vi til, uansett." (side 10)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok med meget høy sitatfaktor. Selv om Bjørneboe på ingen måte mener at millitante islamister og f.eks. Hitler-Tyskland og nazismen kan likestilles, trekker han opp noen interessante tanker rundt noen likheter - for ikke å snakke om hvordan årsak og virkning gjennomanalyseres av et helt spekter av fagfolk, historikere og andre forståsegpåere - etterpå. "Hvordan kunne dette skje?" - og så tar man på seg vestlige briller og begynner å analysere forholdene ut fra den tesen at våre verdier er det eneste saliggjørende her i verden, mens vi velter oss i vår nærmest grenseløse higen etter å få en større del av velstanden selv, aldri tilfreds med det vi har - og er blind for fattigdommens og nøysomhetens edelhet, tross alt. Vår lengsel etter logiske forklaringer på det som skjer, har én hensikt: å begrense angsten for det ukjente.

"Også islamistene kan kunsten å fiske i opprørt vann, hvorfor skulle de ikke det? Så de hausset opp karikatur-saken, alltid på jakt etter et påskudd. Men først og fremst følte det store flertall av moderate muslimer seg krenket, fra Filippinene i øst til Nigeria i vest.

Islams reaksjon var global, og overnasjonal. Knyttet til en felles religiøs tro. Profetens religion.

En overnasjonal religiøs reaksjon, og Vesten velger nå å tolke denne som en anti-vestlig front.

Men når ble en krenkelse av den felles religion automatisk til en overnasjonal religiøs-politisk front?

Etniske, kulturelle, konfesjonelle forskjeller og nasjonale interesser de islamske landene imellom er neppe mindre enn i Europa, hvor en felles tro aldri har hindret europeere i å slakte hverandre.

Har en markokkaner og en pakistaner mer til felles enn la oss si tyskere og franskmenn? Så hvorfor skulle en krenkelse av deres tro føre til felles front? Osama bin Landens forestilling om Det nye kalifatet?

Hos Osama har den utopiens slagkraft; hos oss er den et utslag av fordom, i beste fall generalisering - kanskje også et behov for en Satan vi kan slynge blekkhuset i hodet på og bekrefte oss selv og våre dyder i kampen mot?" (side 123)

Selv om Bjørneboe ikke hadde som mål å gjøre leseren klokere, er det nettopp det som har skjedd, våger jeg å påstå. Denne lille boka har i alle fall det i seg at den starter noen tankeprosesser, får en til å tenke nytt og se ting fra andre og uvante perspektiver. I tillegg har forfatteren ordet i sin makt, og han skriver så skarpt, presist og poengtert at jeg ikke hadde problemer med å følge ham, selv om jeg ikke kan si meg enig i alt. Slike bøker som skaper refleksjon om temaer så store som dette, er av stor verdi. Og selv om en del av retorikken i boka knyttes til en bin Laden som fremdeles var i live da den ble skrevet, har den ikke mistet all sin aktualitet nå, seks år senere. Dette er en bok jeg nok kommer til å dra frem igjen i fremtiden, fordi den inneholder mange kloke tanker om et ufattelig vanskelig tema. Her blir det terningkast fem.

Spennende tema.

Her ble jeg ikke helt klok på om det først og fremst er Al- Qaida som beskrives eller vanlige folk som blir sinte over krenkelser. Og jeg ville også supplert Bjørneboes (ihvertfall skal vi tro sitatene) veldige vektlegging av hvor eksepsjonelt annerledes alt dette er alt annet og hvor enestående stor betydning religionen har (og dermed implisitt peker i mot noe evig, som er nærmest umulig å endre). Beskrivelsen av at dette kan "vi" umulig forstå er en eksotifisering av "de andre" som minner om gamle forestillinger om "de ville" og her kommer de også i horder på tvers av landegrensene. Jeg fikk litt følelsen av perfekte monstre her og det er jo i bestefall en karikatur.....

Innledningsvis: gode poenger fra din side angående benevnelse av hvem dette gjelder. Det er tatt ad notam.

Jeg kunne selvsagt ha skrevet mye mer om Bjørneboes utlegninger, og det er litt synd dersom jeg formidler et inntrykk av at det er "perfekte monstre" han beskriver - for det er faktisk akkurat hva han ikke gjør i sin bok. Det han er opptatt av å formidle er (kanskje litt sleivete forklart) at vi aldri kan forstå dette dersom vi ikke bytter ut våre vestlige briller og forsøker å forstå militant islamisme på deres egne premisser. Dersom det er noe han virkelig ønsker å få frem så er det at dette ikke handler om syke mennesker eller psykopater eller lignende. Disse menneskene (les: militante islamister) mener virkelig at det de gjør er det eneste rette og at de fullbyrder sin tro ved å dø som martyr i en for oss terrorhandling.

Les boka selv! Jeg kjøpte mitt eksemplar på Norli til 60 kroner nylig.

Takk for svar. Tolkningen baserte seg på sitatene og de må essayisten selv ta ansvar for (og jeg tolkningen) :). Ble nysgjerrig på boka og googlet litt. Fant anmeldelsen under. Er du enig i den? Tar til meg rådet om å lese selv. Har så mye på lista så det spørs, men kommer ihvertfall sikkert til å lese stoff i samme gata. Takk for fyldig anmeldelse forresten.

Jeg, vi og vesten, Stian Bromarks anmeldelse i Dagbladet:

Det er en svimlende opplevelse å lese Norges fremste essayist slå hemningsløst fra seg i øst og vest. Én ting er å være motpol til ekspertveldets maktspråk og de «koldblodige» analysene i kjølvannet av 11. september, slik Sven Kærup Bjørneboe vil og får utmerket til, noe annet er å skrive så upresist at virkelige personer, hendelser og ideer forvandler seg til forvrengte skygger av seg selv. Gjennom å sammenlikne med tidligere terroristorganisasjoner, har Bjørneboe kommet fram til at al-Qaida er et unikt og uforståelig fenomen: Deres terrorspredning er en aksjonisme hvor dødshandlingen utgjør tanken og troens maksimum.

Fantasifellesskap
Bjørneboe understreker flere ganger at han bedriver «grove forenklinger». Det er riktig, men her og der misleder han så mye at han vipper en moderne leser ut av godstolen.
Han bruker for eksempel det utdaterte ordet «muhammedansk». Han snakker om «Allahs» krigere, selv om nyere forskning, som det heter, har kommet fram til at det heter «Gud» på norsk. Ikke fullt så eksotisk, men siden vi først snakker om samme fyr. Det skarpe skillet mellom «vi» og «dem» har også noe forvirrende og gammelmodig over seg: «Kan vi i Vesten begripe en slik dødsengel? Ut fra våre kulturelle forutsetninger? Jeg tviler på det».
Hvem er vi? Hvorfor taler den grenseløst subjektive essayisten, den selvgestaltede outsideren og friånden Bjørneboe på vegne av et fantasifellesskap? Er jeg, vi og Vesten det samme?

Ufarlig som uforståelig
«Allahs krigere» er sendt ut til offentligheten for å bli motsagt. Det er «uklart formulert, uklart tenkt», som han selv minner om i et klart øyeblikk.
Hvis målet har vært å få leserne til å forstå at vi ingenting forstår, så lykkes han. Men Bjørneboe er nok mer beregnende enn han selv vil ha det til. Hans kulturkritikk er sosialdemokratisk fordelt mellom «vi» og «dem» og han blander ikke islam generelt og fundamentalisme spesielt, slik andre affektessayister har gjort de siste åra. Derimot støter det rasjonelle ofte sammen med sin motpol, og skaper mer eller mindre fruktbare selvmotsigelser i teksten: Bjørneboe advarer betimelig mot å demonisere en diktator som Hitler, for dermed blir han et mer ufarlig symbol. Tenk på Hitler med smuler i barten. Men hvorfor gjelder ikke det samme for bin Laden, Bjørneboe? Blir ikke han mer ufarlig som uforståelig? al-Qaida-lederens favorittsysler er lesing og hesteridning. En terrorist oppslukt av hestebladet «Wendy» er et latterlig, men fryktinngytende syn.