Bokelskere.no

Hvordan man oppfatter FS har mye med hvordan man leser dem å gjøre vil jeg påstå. Man har som regel forventninger til hvordan en bok skal være, hvor seriøs, og på hvilken måte. Og disse bøkene er og forblir erotikk, med plottet bygget rundt, og ikke omvendt. Hva karakterforskjeller angår er de evige "typene" ikke noe nytt, og, iallefall dels, til stede i det meste av litteratur. Sterk, svak, rik, fattig, ond, god, sadist, masochist, mester, slave. Her er det mange typiske og lett skilte karakteristikker man gjerne setter i svart eller hvitt, stappet sammen med sine "like." Man kan derfor si at tittelen Fifty Shades enten kan bli kalt ironisk eller et godt spill på innholdet.

Selv om karakterene er veldig typiske og klare har bøkene forskjellige karakterer, igjen beskrevet ut fra det seksuelle, og ikke omvendt. Det er den mannlige hovedpersonens biologiske mor som som oftest blir omtalt som "my mother, the crack whore." En svak skikkelse i bakgrunnen som ikke var i stand til å beskytte verken seg selv eller sønnen sin mot en voldelig og ondskapsfull hallik. Deretter er det den eldre kvinnen som førte ham inn i et S/M forhold i form av slave-rolle i alder 15. Så dette, alle ting tatt i betraktning, mindre ekstreme forholdet snudd rundt med den andre hovedpersonen.

Man må også se sammenhengen mellom disse "type"- karakterene og temaet innenfor erotikk i disse bøkene, nemlig S/M, der disse karakterene passer inn i rollene. Trekkene til karakterene er, som blir her sagt, blåst ut av proporsjoner. Det mørke mørkere, det lyse lysere, det helt uskyldige og det fullstendige syndige. Spesielt i erotisk eller blandingslitteratur blir det tradisjonelt maskuline og feminine fremhevet. Sjokkfaktor og fascinasjon har nok noe å gjøre med den relativt store interessen i disse bøkene. Fra svake antydninger om det seksuelle, i storparten av litteraturen, og direkte beskrivelser av alt annet gikk det til svake antydninger om alt annet og direkte beskrivelser av det seksuelle.

Dette er derimot ikke det verste jeg har lest, og, etter de mange negative beskrivelsene hadde jeg ventet meg noe verre, og ble kanskje nettopp derfor ikke skuffet. En av tingene som trekker opp er at karakterene mot slutten forandrer seg noe, og karakterutvikling skal alltid prises, enten det er mye eller ikke. De mange henvisningene til kvinner i litteraturen satte jeg også pris på, "Elizabeth Bennet would be outraged, Jane Eyre too frightened and Tess would succumb, just as I have."

Jeg gledet meg også til å se "vanlig" skjønnlitteratur blandet med erotisk litteratur siden disse vanligvis har vært skilt, og hvordan dette ble mikset. Mange sier at de får litt sjokk, eller i det minste blir uhyre overrasket når de kommer over noe seksuelt eksplisitt i en bok, noen forkaster det til og med som litteratur. Men skal ikke litteratur reflektere alle delene av livet, om ikke i sin naturlige tilstand, så i alle fall delene? I det hensyn er jo seksualitet og utfoldelsen av den noe svært viktig i et menneskeliv, og der jeg er enig i at det ofte holder å antyde hva som skjer, eller la det være underforstått, mener jeg også at det til tider passer godt inn med en mer direkte tilnærming til temaet, siden god litteratur jo skal "vise, ikke fortelle." FS er et sted mellom kiosk/erotikk og "vanlig". Hadde man kunnet sammenligne bøker med bord ville jeg sagt at der de fleste ikke ville manglet et ben, hadde disse bøkene kollapset uten erotikken fordi nettopp så mye er bygget på den som grunnmur, isteden for i omvendt rekkefølge.

Alle temaene i boken er bygget på det seksuelle, også bakgrunnen og problemene som dannes av seksuelt og annet misbruk i sine forskjellige former, stadier, og nyanser. På sin egen måte viser det nyansene fra ende til annen. Det er det som helt klart er feil, til det som er feil på en måte, riktig på en annen, til det man ikke er helt sikker på om kan eller bør kategoriseres som feil, riktig eller noen av delene. Det tar også noe tak i utgangspunkt, altså: er det (mer) greit at hovedpersonen binder andre for å ha kontroll og ikke bli tatt på, når dette kommer ut fra tidlig fysisk misbruk og tap av kontroll?

Hvorfor leser folk denne trilogien? Joda, den blir pushet, men den blir ikke nødvendigvis lest fordi alle tror det er bra av den grunn. Den har det veldig få ting har i dag, nemlig sjokkfaktor. Ikke nødvendigvis fordi det er noe nytt, hverken i karakterene eller det seksuelle innholdet, men fordi kommersialiseringen og normaliseringen av det ikke har vært normalt. Mennesker er, over alt annet!, nysgjerrige. Har alltid vært og vil alltid være. Og så langt har det erotiske, iallefall det eksplisitte og "tydelige" erotiske, vært noe man ikke leste. Og hvis man gjorde det, satte man det ikke i bokhylla på stua eller lot det ligge på sofabordet. Men nå, siden "alle andre gjør det", er det på sett og vis tryggere å la nysgjerrigheten ta overhånd. Og kanskje også grunnen til at mange, som du sier; "flyr beina av seg så fort en respektabel butikk (les bokhandel/matbutikk) selger noe som ryktes å kile i trusen."

Jeg tror dette er bøker som kommer til å havne i kategorien; "Bøker alle elsker å hate." Ville jeg ønsket at fjortisene tok utgangspunkt i dette som seksualundervisning? Absolutt ikke, men da igjen kan jeg ikke komme på mange bøker, (eller noen), som setter et godt eksempel der. Stort sett syntes jeg det var underholdende, lettleste bøker, og at det er morsommere å analysere hvorfor bøkene blir likt eller mislikt enn det er å analysere selve bøkene. Jeg håper seksualitet, utfoldelsen av den og psykologisk bakgrunn som tema blir tatt opp i andre bøker, om enn kanskje noe mer nedtonet og i andre former.

Alt i alt synes jeg det var underholdende nok, ganske lettleste, verken mesterverk eller komplett makkverk. Er man nysgjerrig, les dem, og gjemme seg må man da ikke om man velger å gjøre det. Skal man fordømme det kan man vel like gjerne ta en titt på det først sier nå jeg.

Tusen takk for langt og godt svar!

Til dette med "flyr beina av seg...." Det er nok nettopp fordi ditt og de fleste andres forsøk på å analysere FSG konkluderer med at dette ikke er nytt og egentlig ikke spesielt sjokkerende, at jeg blir oppgitt over at dette har blitt et så stort fenomen. Hele greia framstår som på lag med det bestående.

Jeg tror ikke dette blir de manges seksualundervisning. Antakelig blir det først og fremst de manges underholdning og det virkelig store gjennombruddet for pornografi til massene. Det jeg synes er spennende er hva det sier om våre kulturer.

For FSG er ikke skapt i et vakum, men i en kultur og en samtid. Og hva sier det egentlig om oss når de eldgamle, konserverende forestillingene fortsatt selger best? Det du kaller overdrevne maskuline og feminine sider, er i realiteten kvinnen fremstilt som bytte og mannen som jegeren med kontroll.

Hva er det som gjør den litt hjelpeløse og uselvstendige "barnekvinnen" så fascinerende og attraktiv? Får dyrkingen av barnekvinner , enten det er i pornografi, dukkefjesmote, popmusikk der voksne synger med barnslig stemme eller i barnemotens voksenestetikk noe å si for maktforhold i samfunnet? I mellom kvinner og menn, barn og voksne? Eller klarer vi dette rollespillet så godt at vi skiller i mellom underholdning og virkelighet?

Det er godt med en skikkelig diskusjon iblant! Som du sier, er det et av de gjennombruddene for pornografi/erotikk til massene som har kommet de siste årene, og jeg tror at så mange leser dem på grunn av denne blandingen av sjokkeffekten og normaliseringen. Altså, temaet er et man måtte se inn i i smug, en av de tingene som har vært forbudt, og dermed litt sjokkerende, samtidig som det faktum at man kan få tak i det hvor som helst i stedet for diskrete sjapper i mørke gater gjør det akseptabelt å være nysgjerrig.

Ettersom sjokkeffekten gir seg noe på en side kommer den samtidig opp på en annen. Det blir "forbudt" på en ny måte, fordi det ikke er "seriøst", "riktig", "realistisk", eller "godt" nok. Det blir litt av det samme som gikk igjen i noen av de tidligere (og til tider pågående) diskusjonene om kiosklitteratur her inne og andre steder; en i blant "bøkene definerer leseren" innstilling. Hvis man leser det store, det tunge, det klassiske, da er man klok og voksen osv. Skulle man derimot nyte "kiosk"-litteratur (anførselstegn fordi det har vært så mye frem og tilbake om akkurat hva som er det, og om det i det hele tatt finnes en sånn ting) er man mindre seriøs, naiv, lat eller lignende. Fullstendig sprøyt, altså. Man kan ikke begynne å si at en støtter den ene eller andre innstillingen til noe på grunnlag av om de liker en bok som har det i seg eller ikke.

På mange måter tror jeg at denne type litteratur er mindre skadelig enn noen andre deler "realistisk" litteratur der stereotyper er mindre oppblåste, men ikke mindre tilstede, fordi de der har en større sjanse for å snike seg inn i underbevisstheten.

Når det gjelder mann og kvinne - rollene er de muligens basert på til og med de "store". Tar man en titt på boken "Pride & Prejudice" av Jane Austen vil man jo finne en eldre mann, en yngre kvinne, og igjen, rikdom, fattigdom (eller mindre rikdom), stor makt, ingen makt. Menn har vokst opp med beskjed om at de skal "jage og fange" jentene, jentene med beskjed om å spille kostelig, enten man vil eller ikke. Selv om det nå er godtatt å gjøre det annerledes er det fortsatt ikke tradisjon.

Som du sier, det er ikke skapt i et vakum, men samtidig mener jeg verden er et eneste stort kaos av ting som overlapper hverandre. Det er så mange trekk ved dagens kultur og tid og den spriker i alle retninger, noe jeg synes er en av de beste sidene ved den.

"Hva er det som gjør den litt hjelpeløse og uselvstendige "barnekvinnen" så fascinerende og attraktiv?"
Kanskje det at nettopp alt og alle er seksualisert nå. Jeg husker en samtale med en gruppe venninner da jeg var yngre om "hvor fullstendig ukult" det var hvis man begynte på videregående og fortsatt var jomfru. Jeg kan le av det nå, men samtidig blir uskylden romantisert mer og mer fordi den nesten ikke finnes lenger. Og sammen med den seksuelle uskylden kommer kategorien med karakterbeskrivelser og trekk den blir gruppert med; renhet, naivitet, uerfarenhet, svak, god, ung osv. Og resultatet når man forsøker å sette sammen to populære ting; uskyldiggjøring og seksualisering, skaper en slags barnekvinne som populærfenomen.

Igjen, takk og takk. Her er du inne på refleksjoner jeg tror det kan bli stor litteratur av.....;)!

Er enig i at uskylden i dag kan synes tapt. Men jeg er overbevist om at den finnes under all kommersiell og visuell støy. Mennesket trenger fortsatt personlige erfaringer for å vokse. Barn som ser ut som små voksne er fortsatt barn. Og tenåringer som snakker med et erfarent språk mangler fortsatt erfaring. Jeg er redd for at populærkulturens lek med alder og utflytende skiller i mellom voksen og barn skal gjøre verden for komplisert for de mest sårbare.

Jeg er av de som mener det er kvalitetsforskjeller i litteraturen og synes det er meningsfullt å diskutere, men jeg forsøker etter beste evne å skille lesere og bok. Alt annet blir meningsløst. Hva skulle i tilfellet definere meg? Tullet til Lars Lenth, filosofien til Choelo, det utilgjengelige hos Nádas, det karikerende hos Dickens? Slikt blir jo meningsløst, men at det er kvalitetsforskjeller (også utover hver enkelts smak) på hva disse tilfeldig utvalgte har fått ned på et papir det er jeg ikke i tvil om.

Er forresten enig med deg i hva som framstår som mest tiltrekkende ved vår samtidige kultur. Var derfor jeg et sted skrev kulturER også:)

Takk, takk! Jeg tror en av grunnene til at disse rollene fortsatt selger best er regelen om presedens (eller hva jeg skal kalle det, er ikke helt sikker her). Nemlig at det selger fordi det er det samme som i alt som har solgt bra før. Fra litteraturen fikk en oppsving og ble tilgjengelig for massene og igjennom alle de litterære periodene har disse rollene vært reflektert i både virkelighetsgjenspeilingen og fantasien. Noen antyder at vi ikke kan gi slipp på den helt fordi vi tror det aldri kommer til å skje. Altså en selvoppfyllende profeti.

Problemstillingen hva angår litteratur, kunst generelt, og ansvar vet jeg ikke helt hvordan jeg skal begynne å tilnærme meg. Skal forfattere og andre kunstnere holdes ansvarlig for innholdet i bøkene, og hvis ja, hvor ville grensene gått? Litteratur har inspirert noen av de mest forferdelige, og noen av de beste tingene som har skjedd i historien. Og hvis man skulle bestemme seg for at de skulle holdes ansvarlig, hvordan hadde man kommet frem til den "riktige" tolkningen av hva som er greit og riktig eller ikke å skrive om og distribuere. Helt på endene av skalaen kan det være tydelig, men, og jeg må le av meg selv når jeg skriver dette, hva når det er på ytterkanten av femti nyanser med grått? :D

Angående kvalitetsforskjeller er jeg forsåvidt enig i det. Det blir bare så uendelig mye verre hvis man begynner å diskutere nøyaktig hva kvaliteten skal bestemmes av. Litterære virkemidler? Troverdighet? Tilstedeværelsen av noen ting, eller mangelen på andre? Det blir så åpent for tolkninger at det til slutt ikke fins noe alle er enige om. Er litteraturstudent og har dessverre tenkt meg vrang over dette. Skulle forresten ønske jeg kunne skrive så mye og så fort på oppgavene mine, men det begrenser seg til her inne er jeg redd.

Du er inne på flere klassiske problemstillinger innen humaniora og samfunnsvitenskap. På et nivå så er jo alt relativt og subjektivt, men det er samtidig umulig som metode. Vi må forsøke å nærme oss det objektive og sannhet, men samtidig være klar over at vi aldri vil nå fram. Heldigvis:)

Det samme må gjelde litteraturvitenskap. En vitenskap som ikke vil nærme seg kriterier blir jo kjedelig, men absolutte kvalitetsdommer kan ingen forske seg fram til. Noe minste felles er man likevel enige om, som at tekst som gir mening er mer verdifull enn tekst som bare framstår som tilfeldige bokstaver på et papir. Resten må det vel argumenteres for:) Og litteraturvitere kan hjelpe oss andre til å se en tekst, gi noen verktøy som den enkelte kan avdekke innholdet med. Med slik kunnskap kan det hende at subjektive kvalitetsoppfatninger blir bittelitt mindre tilfeldige. Og det er da noe!

Når det gjelder ansvar for ytringer er det jo bare ytterst få som rammes i juridisk forstand. Likevel mener jeg at vi har et etisk ansvar når vi ytrer oss. Dette ansvaret blir like lite absolutt som beskrevet ovenfor. Vi har bare et indre kompass å navigere etter og bare at noen mener en ytring er uakseptabel er selvsagt ikke nok til å avgjøre om den er det. Samtidig blir det for enkelt å toe sine hender og si "jeg er bare forfatter". Alt ytres i en kontekst og ofte vet den som skriver hvordan det som skrives vil oppfattes av medmennesker. En forfatter vil slik jeg ser det ha et medansvar for sin tekst, fordi den som regel bare vil være et bidrag inn i en stor offentlig samtale (eller diskurs). Ikke tilsiktede tolkninger og handlinger kan ikke forfattere stilles til ansvar eller medansvar for.

Jeg er ingen litteraturviter, men jeg har litt faglig tyngde innen psykologi. I forskjellige debatter har jeg ikke kunnet unngå å legge merke til at debattanter argumenterer for at den kvinnelige hovedpersonen hele tiden selv velger hva hun ønsker å gjøre og ikke. "Hun gir sitt samtykke", har jeg lest andre steder.

Etter min mening forenkles denne problemstillingen. Hvor fritt er et valg, hvor fritt gir man et samtykke i en situasjon hvor du er naiv, umoden, forelska, underlegen og "avhengig" av den andre personens kjærlighet? Hvor lett er det å si nei da? Og hvor mye verdt er et samtykke gitt i et slikt forhold?

Jeg leser av og til i media, gjerne om mennesker som sliter at "det er jo bare å velge annerledes" eller "alle har et fritt valg", som at det å foreta personlige valg i livet er det enkleste som finnes. Det krever derimot stor innsikt og modenhet, en modenhet mange ikke oppnår gjennom et helt liv. I et forhold krever det ikke minst likeverdighet, og selv da er det lett å falle for fristelsen å "velge" å tekkes den annen part.