Skrevet opprinnelig på bloggen min:
For et års tid tilbake leste jeg Ørstaviks 48 rue Defacqz. Etter det skulle jeg ikke lese Hanne Ørstavik igjen noensinne. Så bestemte jeg meg for å ta faget Nordisk litteratur etter 1900 nå i høst. På pensumlista var kallet - romanen. Hvis den var noe i nærheten av 48 rue Defacqz, skjønte jeg ikke hva den gjorde der, for alle norske debutantforfattere som har gått på skriveskoler skriver sånn, og jeg hater det. Svevende og med vage skikkelser, en haug med gjentagelser alá: Ja, det var slik det var, det var sånn det skulle være, ja, sånn skulle det være, det kunne ikke være på noen annen måte, ja, det måtte være sånn, javisst, det var ingen annen mulighet, det var sånn det var osv. Ja, vi forstår at det var sånn det måtte være. Dag Solstad skriver også litt sånn, av og til, men han har i hvertfall noe å si ved siden av. 48 rue Defacqz var en haug med ingenting. Bare noen skikkelser som bodde i en fransk by, Paris antok jeg, men det var egentlig ikke noe i boka som gjorde at det måtte være Paris, i så fall har jeg glemt det. De bodde i en leilighet og det var en masse tanker, men om hva? Jeg vet ikke. De gjorde ingenting. En hel bok om det! Misforstå meg ikke, jeg kan godt like bøker om ingenting. Jeg kan godt like bøker om mennesker som bare sitter på kjøkkenet og drikker kaffe, om mennesker som vandrer rundt i byen på måfå. Men i 48 rue Defacqz gjorde de ikke dét en gang. Med andre ord, jeg gledet meg ikke til å begynne på kallet - romanen. Jeg antok den skulle gå i lignende baner.
Småklagende begynte jeg på kallet - romanen mens jeg satt og fortalte kjæresten min som satt i sofaen om hvor dårlig 48 rue Defacqz hadde vært, som en radio i bakgrunnen. I begynnelsen var jeg forutintatt. Det er bare tanker her, en masse ikke noe, akkurat som 48 rue Defacqz. Jeg leste etterhvert videre for meg selv. Jeg vet ikke hvor i boka det hendte at jeg la bak meg alle mine fordommer og bare lot meg flyte med. Sammen med hovedpersonen som drar til Paris (denne gangen er det Paris) på et oversetterstipend, sammen med henne i tankene. Hun sitter et sted i Paris (på et hotellrom?) og snakker med Bill som intervjuer henne til et litteraturmagasin. De snakker om litteraturen og det å skrive. Innimellom kommer det passasjer hvor hovedpersonen bare tenker; hun tenker på sin pappa som hun er så glad i, hun tenker på sin datter, hun tenker på han som hun har skilt seg fra, og ikke minst tenker hun på sin farmor som hun har tenkt til å skrive om. Farmoren hennes som var misjonær i Kina. Historien om hvordan hovedpersonen ikke klarer å skrive om farmoren sin, går som en parallell til historien om farmoren som får dette kallet om å dra til Kina og misjonere. Det er opplagt, selvsagt, at det snakker sammen med kallet om å skrive.
Hovedpersonen (et jeg) får ikke til å skrive om farmoren. Hun er forfatter, hun har skrevet mange bøker, men nå får hun det ikke til lenger. Farmoren drar til Kina som misjonær etter mye om men. Så gifter hun seg. Hun er ikke lenger noen misjonær. Noe annet gikk foran kallet. Hun giftet seg og fikk barn. Men er ikke det også en viktig oppgave, tenker hun på. Eller er det hovedpersonen som tenker på at farmoren kanskje må ha tenkt dette? Hun har tilgang til dagbøkene til farmoren, men sier et sted at de ikke ligner typiske dagbøker, at de er mer beskrivelser, logg-aktige tenker jeg. Hvordan kan hun da vite hva farmoren har tenkt? Det er ikke sikkert hun vet det. Hovedpersonen har også blitt tvunget til å ta valg. Det er som om hun kunne levd i en evig tilværelse av avstandsforhold, før S. sier til henne at hun må velge. Vil hun være sammen med ham eller ikke, og vil hun det skal det være på ordentlig. Ikke noen flere mellomting. Hun velger ham. Så får de et barn. Om det er dette som gjør at hun ikke kan skrive mer, det vet jeg ikke. Kommer skrivesperren etter dette, eller har hun skrevet bøker i mellom disse hendelsene?
Dette tenker jeg ikke på før jeg er ferdig med boka. Mens jeg leser den bare er jeg med, i en flyt av språk, jeg er med på hoppene i tanker, de forskjellige tankene, de forskjellige stedene, som på mange måter virker vage, og kanskje litt svevende, disse overgangene. Men det gjør ikke noe her.
En ting jeg derimot tenkte på, var at jeg en gang hadde en bekjent (en bekjent langt uti periferien) som sa hun skulle dra ut på misjonsreise. Hun hadde hatt en misjonsoppvekst, kunne en haug med språk, og alt det der. Det var altså ikke bare tull. Så traff jeg henne igjen, lenge etterpå, kanskje ett og et halvt år etterpå eller noe sånt. Vi lurte begge på hva den andre gjorde. Jeg spurte om hun hadde blitt misjonær. Hun hadde ikke det. Hun hadde ombestemt seg. Jeg husker ikke hva det var hun skule gjøre istedenfor. Det jeg tenker om det, er at hun kan umulig å ha hatt det som et kall. Det er interessant det med hva som er et kall eller bare noe man kunne tenke seg å gjøre, hvorfor ikke liksom? Jeg ble spurt her (relativt) forleden om det var sånn at jeg bare måtte skrive. Ja, sa jeg. Jeg føler meg uggen hvis jeg ikke gjør det på en stund, eller: Som om jeg har en haug med våte klær i en bag og jo lenger jeg lar dem bli der, jo eklere blir både bagen og klærne. Det beste er å henge klærne opp til tørk med en gang. Hun som spurte meg sa selv at hun ikke hadde noen følelse av at hun måtte skrive, selv om hun var en som skrev, hun skrev noveller og sånt, sa hun. Hun sa at kanskje hun ikke var ment til å skrive, siden hun ikke hadde den følelsen. Jeg vet ikke. For jeg vet ikke hvordan det føles å ikke føle at man må noe (på den måten). Det er ikke sjeldent jeg ønsker meg at jeg bare kunne drite i det. Hvorfor ønsker jeg så sterkt å skrive, skrive, skrive? Jeg får så dårlig samvittighet når det er lenge siden jeg har gjort det, men hvem er det jeg har dårlig samvittighet ovenfor? Det er ingen som dør hvis jeg lar være. Jeg er jo ikke forfatter en gang, jeg har ikke noe publikum å skuffe. Kan jeg ikke bare slutte? Det er mange andre ting jeg kunne tenkt meg å gjøre. Men det går ikke.
Hovedpersonen i kallet - romanen lurer også på dette. Hvis det er sånn at hun ikke klarer å skrive mer, kan hun ikke bare begynne å gjøre noe annet? Hun har jo en utdannelse (i psykologi og sosiologi) til å gjøre andre ting. Det er ingenting i veien for det. Jeg tror hun snakker om bedre arbeidstimer og bedre lønn også. Men nei, hun må skrive denne boka om farmoren sin. Hun må skrive videre.
Om hun får skrevet den? Jeg lar være å si noe om det. Det jeg derimot vil si er at dette er fin roman, denne salige blandingen av tanker, samtaler, minner; om kjærlighet, skriving og identitet. Jeg liker den.
Sist sett
