Nå er det evigheter siden sist jeg leste en ukebladnovelle, men enkelheten i språk og fortellemåte ga meg ingen slike assosiasjoner. Folkediktning, derimot, tror jeg forfatteren må ha hatt i bakhodet. Gjentakelsene av reiseruta, for eksempel, (med ørsmå endringer fra gang til gang!) førte iallfall meg tilbake til eventyrenes univers.
Som sengelektyre var denne boka et funn. En historie med nerve, men likevel så stillferdig at den ikke går ut over nattesøvnen.
(Noen likhet med Alkymisten la jeg forresten ikke merke til).
Viser 1 svar.
Og i lydbokversjonen les Erik Hivju sakte og poengtert; han understrekar oppatttakingane og gjer teksta til ei stor oppleving for lyttaren. Dette er ei av dei gode historiene, formidla av ein som kan lese.