Da denne boka fikk Nordisk Råds litteraturpris, tok salget av. Også jeg leste Lindstrøm for første gang nå. Boka handler om fortielse. Det er en stillferdig bok. Langsom. Det liker jeg egentlig. Men jeg blir ikke grepet, jeg ler ikke og gråter ikke. Samtidig er det noe besnærende i det hverdagslige, noe jeg kan kjenne igjen. Det er bra. Jeg liker de borende bøkene, likevel ble det litt stillestående. Og jeg forstod ikke slutten. Historien om sønnen som den kvinnelige hovedpersonen adopterte bort, er sterk, den sterkeste i boka. Hvordan hun behandlet ham. Grøss. Men den forsvinner litt for meg – har den noe med slutten å gjøre? Den handler jo om den jødiske mannens slektninger.
Helt grei bok. Men Nordisk Råds litteraturpris? Hm.