Sjelden har et nytt forfatter-bekjentskap greid å gripe meg følelsesmessig og litterært som Charles Martin gjør i denne boken. Lenge trodde jeg (tross en ¨å blendende god skrivekunst, at dette var en debut-Og (særlig fordi den er skrevet i "jeg-form" og var så intens i sin historie som nesten er utrolig, men ikke FOR utrolig!-at dette var en selvbiografi. Den er ikke det. Som forfatteren sier : "Dette er min 6. bok. Likevel kan jeg ikke si at den er det beste jeg har prestert. Det ville være det samme som å velge ut hvilket av våre tre gutter jeg er mest glad i. Godt sagt og forklarer ihvertfall undertegnede at dette på ingen måte er selvbiografisk. Avstanden fra denne "krøniken over en kjærlighetsfylt reise helt til slutten" er for stor. Forfatteren lever i beste velgående , det samme gjør hans kone som han altså har tre sønner med.
At hans skriveteknikk er frapperende kan jo henge sammen med at han er utdannet i såvel journalistikk, engelsk litteratur samt kommunikasjon. Kanskje valget av elven som hovednerven i historien kan jo godt henge sammen med hans nåværende adresse: "Et steinkast fra St. Johns River."
Som sagt: En bok så intens, så spennende, så opprivende, så fyllt av ekteskapelig ekte kjærlighet (og det nesten uten et ord om erotikk!), men akk også så fylt av smerte, ulidelig smerte, som Herr Martin ordlegger så vi nesten kan kjenne den.
En advarsel synes jeg er på sin plass: For dem som har, har noen blant sine nærmeste eller er livredd bare ordet KREFT, kanskje skulle la vær å lese den.
For de som elsker og tror på kjærligheten i langvarige forhold, ja så må de bare lese denne! De må!
Jeg skal ikke si så mye mer for ikke å røpe mer av historien enn det en faktisk kan lese seg til på omslaget.
Jeg nevnte dette om langvarige kjærlighetsforhold. Forfatteren sier undertegnede mye (kanskje innlagt som en fintfølende advarsel til enkelte av sine lesere. For:
Hans deikasjon før all annen tekst i boken er som følger:
" Til besteforeldrene mine, Ellen og Tillman Cavert, ......som har elsket og æret hverandre i sekstisju år"
Unnskyld at jeg blir litt personlig her. Poenget hans er klart. En greier å følge elven helt til den tar slutt, den renner ut i havet.
Men så er det dette (jeg tror slår både forfatteren og undertegnede som noe kanskje verre: Selv om min kone og jeg har elsket og æret hverandre i noe færre år enn Ellen og Tilllmann ( ca trettifem år) så vet både Martin og vi, at innerst inne er det ikke den som blir skylt ut i havet ved elvens slutt, det er værst for; i de fleste tilfelle vil det bli den som står der igjen, ene og forlatt på elvebredden, som bærer smerten og angsten mest.
Jeg bruker meg selv på denne måten, fordi jeg tror dette er et tema som også forfatteren kjenner på. Som vi alle må kjenne på. Før eller siden.
Dermed greide Charles Martin å legge igjen en vemodig tone som blir liksom et siste vers i denne vidunderlige " sangen til kjærlighetens pris ", selv om han lar være å skrive det. Noe som for meg gjør boken enda bedre.
Tankevekkende. Ærlig. Realistisk på en "eventyrlig" måte. Et spennende eventyr, men et trist eventyr! Altså for svært mange realiteten i selve livet.
Jeg avslutter dette med et sitat helt i slutten av boken, ikke brukt av meg før:
"Og i motsetning til andre brukte han ikke MEG mot meg. Jeg spurte ham hvorfor, og han fortalte meg noe jeg aldri har glemt. Han sto ute i vannet og pekte på strømmen. Han sa: ' Med én gang dette vannet når frem til havet, tar solen det opp og samler det i skyer helt til de blir tilstrekkeig fulle, vinden blåser, jager dem tilbake over land, der de tømmer seg over hele kontinentet'"
"Og det betyr ?"
"At elven aldri ender."
PS: Som alle gode bøker ga også denne meg anledning til å dele noen sitater med andre bokelskere.
Helt til én (Kan det ha vært Gretemor(?) ga meg beskjed om at nå ville også hun (underforstått pga av mine sitater) lese denne boken.
Da stoppet jeg. Turde rett og slett ikke ta ansvar for å være årsak til at noen skulle ta inn over seg et eller annet fra innholdet de ikke tacklet. Høres helt sykt ut i grunnen når jeg ser det her. Likevel jeg lar det stå. Skrevet er skrevet.
Nå kjenner jeg jo ikke alle av dere " der ute", men etter å ha vært ivrig bokleser fra jeg var 5 (fem!) år, og noe jeg fortsetter med i en alder av 68, tror jeg jeg tør påstå at ingen som begynner på "Dit elven fører oss" av Charles Martin.
Vel, det tok tid før jeg kom med min "anmeldelse". Jeg trengte den tiden. For dette er en bok som ikke bare kan leses, den må også fordøyes!
