Bokelskere.no

Hvis du ønsker å komme nærmere ett menneske med ordentlig lidelser. Lidelser som samfunnet sjelden ser, men som eksisterer. Tabu-lidelsen. Dette er boka for den som vil lære mer om bipolar lidelse. Om hvordan den for ett menneske kan oppleves på nært hold.

Har følelsen av at schizofreni er endå meir "tabulidelsen" i vårt samfunn. Der er det mykje uvitenhet ute og går blant menig mann.

Denne boka var så deilig og ærlig og rett på sak. Herlig!!! Endelig. Terningkast seks. Men det ble mye skryt. Ann forteller om livet sitt, alle pengene, den flotte utdanningen, de to store husene, den vellykkede karrieren, den bra familien, oppveksten, de dyre klærne..Joda, jeg forstår det er meningen å vise oss at livet kan være for jævlig for de med "perfekte" liv også. Det ble for mye skryt. Og du forteller du tok det med ro i 17 dager for å hvile, og du ramset opp jobbene du gjorde når du tok det med "ro". Greit, greit. Du er ekstrem. Men så har vi de som er manisk deprimerte på den måten at de ikke klarer å gjøre noen ting. De klarer ikke å stå opp og pusse tennene en gang. De får du til å føle seg elendige. Nydelig tittel på denne boken. Jeg trenger ikke å like forfatteren for å like boka. Den er så befriende ærlig.

Jeg synes vel ikke denne boka skryter for å være skrytete..? Heberlein skildrer hvordan hun opplever lidelsen, og hun har tidvis høyt energinivå (det kommer jo med lidelsen hennes). Dessuten skriver hun jo en del om at hun faktisk har havnet i den posisjonen at hun MÅ gjøre alle disse jobbene for å få det til å gå rundt økonomisk, etter blant annet et huskjøp i en manisk periode. Når hun "slapper av", må hun fortsatt gjøre disse jobbene. Så har hun disse nedturene der hun ikke engang ser poenget med å vaske håret, der hun gjerne skulle ha tatt med datteren til Österlen, men ender med å kjøre til Bürløvs senter isteden (med skittent hår). Denne kontrasten er jo noe av essensen i lidelsen hennes?

Nei, jeg opplever ikke at hun skryter, og jeg synes ikke at hun prøver å sette seg selv i noen slags posisjon der hun er "bedre" enn andre, og dermed skjønner jeg ikke hvordan folk med lavere energinivå (uansett grunn) burde føle seg spesielt støtt av dette heller. Hun sammenligner bare med seg selv, ikke med andre med bipolar lidelse, slik jeg opplevde det... Men for all del, forskjellige mennesker får nok forskjellig mening ut av denne boka. :)

God bok er det uansett. Fantastisk ærlig, som du og flere skriver her.

Jeg synes vel ikke denne boka skryter for å være skrytete..?

Der har du det. Der er forskjellen vår da. Jeg synes til tider det ble slik. Men konklusjonen er og blir at det er derfor den er så bra, og jeg har gitt den en sekser også. Den er ærlig. Likevel måtte jeg nevne det i min omtalelse for det var en følelse i meg som stadig dukket opp underveis og som er en stor del av leseopplevelsen min. Ingen er like, og som Dan Michael Heggø skrev lengre ned "Men nei, det er ikke en bok om «de bipolare» – det er en bok om Ann Heberlein". Og det er greit. Det er flott. Jeg føler jeg er ærlig i omtalen min jeg også, skrevet rett etter ferdig lest og smittet av boka.

Jeg forstår ikke helt hvorfor deprimerte skal føle seg elendige av å lese om energinivået mennesker i maniske perioder?

Ikke alle deprimerte under en kam, men de som sliter med energinivået sitt. De kan synes det høres supert ut å ha energi til å få gjort så mye på f.eks en dag, når de selv får gjort så "lite".

Jeg som til tider kan synes det er forferdelig slitsomt å vaske gulvet, misunner Ann all den energien og farten hun kan ha. Jeg liker å få oppgaver gjort, og gjerne mye på kort tid. Jeg forstår det er en baksiden av dette høye tempoet og hva som ligger bak. Men fortsatt som leser står jeg fast ved at jeg finner en til tider skrytende tone i boka som jeg synes ble for mye, men på en annen side som en har skrevet under her så er det den skrytende tonen som gjør boken så ærlig også.

Du har visst allerede skrevet mye av det jeg tenkte. Lenge siden jeg har lest noe som har føltes så ærlig og utleverende. Og ja, det var litt mye skryt. Men det er noe ærlig over det å skryte også. Vi skryter jo mer for oss selv enn for andre. Men nei, det er ikke en bok om «de bipolare» – det er en bok om Ann Heberlein – samtidig som den sier noe om det å være bipolar, noe om det å være manisk, om å være deprimert, og om å være menneske. Likte veldig godt skrivemåten, med alle parentesene, selvmotsigelsene og alt som tankene er så fulle av, men som ikke er så lett å få ned på papiret.