Ung, usikker jente møter drømmemannen. Ja, virkelig den mest fantastiske mannen i hele verden. Så pen at det gjør vondt å se på ham, søkkrik, veldedig, spiller nydelig piano, kan danse, snakker flere språk. Han har bare en negativ egenskap: Han vil bare jule henne opp bitte litte grann.
For dette dreier seg altså om BDSM. En praksis der det ikke bare virker som om endestasjonen er morder og offer, men der man i dette tilfellet faktisk håper at det vil gå sånn. "Please, kill her already, Grey. You know you want to". Når den kvinnelige hovedpersonen lakonisk konstaterer at "jeg overlevde i det minste", etter at hun har fått en omgang, tar jeg meg i å synes at det er litt synd. At ikke i det minste en av dem (me, my subconscious and my Inner Godess) utånder.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
