Framdriften i romanen er ustrukturert og rotete. Fortellermåten virker gammeldags, som om den er inspirert av tidlige russiske forfattere. Jeg-personens egen historie er godt fortalt, mens digresjonene til tigeren og mannen som ikke kan dø blir vedheng og kunne vært svært interessante historier alene, men ikke deler av en annen fortelling. Tigeren og mannen som ikke kan dø er tydelige metaforer, men på hva står ikke helt klart for meg. Thea Obreht er av The New Yorker utnevnt til å være blant de 20 beste forfatterne i USA under 40 år, kan det muligens skyldes at hun skriver fra ett land og en verdensdel som kan virke eksotisk på amerikanske lesere? For noen skulle tatt seg tid til å gjøre denne romanen mer helhetlig, nå spriker den i flere forskjellige retninger. Videre kan også hennes omdømme skyldes språkføringen, ett språk jeg personlig finner tilgjort og unaturlig for en så ung forfatter. Tror likevel kanskje at jeg tar meg bryet med å lese hennes neste roman, hvis den kommer og jeg får med meg omtalen, eller kanskje ikke.
Sist sett
