Debra Dean er en amerikansk kunsthistoriker som debuterer som forfatter med Madonnaene i Leningrad. Romanen veksler mellom to tidsepoker og to verdensdeler, men hovedpersonen er den samme.
I 1941 er Marina er ung kvinne, bosatt i Leningrad og ansatt ved eremitasjen. Leningrad ble beleiret og Marina flyttet sammen med mange andre ansatte inn i det store museet. De fikk i oppdrag å pakke inn og frakte bort kunstskattene. Krigen utviklet seg og det ble færre og færre malerier på veggene. Marina elsket de vakre maleriene og bekymret seg over at alt blir borte. Så blir hun kjent med en gammel kvinne som lærer henne en teknikk som gjør at hun kan huske detaljer i malerier og gjengi dem til andre. De kaller det for å bygge minneslott.
I 2006 er vi i Seattle, USA. Marina er selv blitt en gammel kvinne, hun er dement og blander fortid og nåtid. Minneslottet hun bygde i Leningrad blir stadig sterkere.
Marina går over Nevskij prospekt, hun ser spiret på Peter-Paul katedralen, tårnet på Admiralitetet, kjenner brisen fra elven Neva. Alt dette kan alle beskrive som leser seg litt opp på hva man bør se i Leningrad, dagens St. Petersburg. Det virker som om forfatteren beskriver hendelser og steder hun kun har lest om i turistbrosjyrer. Rett nok er Leningrad full av vakre bygninger, men en lokalkjent forfatter ville vel ha trukket frem annet enn severdighetene?
Når hun så kommer til beskrivelsene av hvor grusomt det var under beleiringen blir det tamt og følelsesløst. Jeg ble irritert mens jeg leste og holdt på å legge boka bort. Det viste seg imidlertid at boka ble bedre og bedre, og de siste sidene er best. Det kan jo selvfølgelig hende at jeg i ren lykke over at boka endelig var ferdig følte det slik, men uansett – en heller middelmådig leseopplevelse!
Sist sett
