Jeg leste mye Doris Lessing for mange år siden. Jeg tror det begynte med «The Grass Is Singing» . Den var pensum på gymnaset. Jeg tenker at jeg begynner om igjen med noen av bøkene hennes nå. Jeg er akkurat ferdig med debutboken «Det synger i gresset» fra 1950. Den handler om en ung kvinne Mary, som til tross for en vanskelig barndom, har et tilsynelatende godt voksenliv med en god jobb og mange venner. Hun gifter seg og flytter sammen med ektemannen til en liten fattig farm på landet. Der sliter de med hele sin eksistens. Det handler om fattigdom, emosjonelle kriser, rasehat, undertrykkelse og mangel på respekt. Roman begynner og slutter med et mord som man fornemmer må komme som et resultat av det som utspiller seg på farmen.
Det slår meg at romanen er like aktuell i vår tid som da. Alle fordommene, manglende respekt for mennesker som faller utenfor den smale sti, rasediskriminering og kvinneundertrykkelse, ondskapsfullhet er kjente elementer...i dagens norske samfunn. Det har bare fått en annen kanskje mer moderne drakt. Vi bruker ikke pisk lenger, vi har et annet redskapsrepertoar. Skildringene av personene, deres angst, hat, følelse av nedverdigelse, ufullkommenhet, tvil og anger anser jeg som universelt og tidløst. Oppi all elendigheten finnes allikevel noen små lyspunkter. Blomster på et te brett, skumringstimer og av og til noe ømhet mellom ektefellene. Etter hvert tar det onde mer og mer over og de havner i ei hengemyr der de synker mer og mer til det ender som det gjør.
Som sagt, boken begynner med mordet på Mary og i tillegg en skildring av den ubeskrivelig forfalne gården. Det gjør at vi på en måte har en fornemmelse av handlingen allerede før vi begynner. Forfatteren lar oss i grunnen ikke sitte med spenning for hvordan det hele ender. Hun tar oss med på en analyse og forklaring på det makabre resultatet av deres håpløse tilværels
