Bokelskere.no

Tante med stor T

Ein må berre gi seg over - Tante Augusta er ei fargerik, eksentrisk og i aller høgste grad ei ukonvesjonell dame! At nevøen Henrry er ein stille og fredelig pensjonert bankmann som lever tilbaktrekt saman med georginene sine- skaper ein god kontrast i historia.

Graham Greene fortel med skarp og vittig penn historia som startar med begravelsen til mor til Henry - der han møter si tante Augusta for første gong på over 50 år. Og sidan den godaste Henry stort sett lever eit stille og rolig liv, så må han erkjenne at: "Min mors begravelse gjorde meg derfor behagelig oppstemt". Alt frå starten av boka vert det poengtert at Augusta er alt anna enn ei vanleg dame: Jeg ble forbløffet over det ildrøde håret, som var satt opp i en monumental frisyre, og de to store fortennene som fikk henne til å se ut som en levende neandertaler.

Livet til Henry forandrar seg - etterkvart totalt - etter dette. Å ha ei tante som Augusta medfører nokre meir eller mindre ufrivillige møte med diverse personar; i tillegg til at georginene meir og meir vert overletne til seg sjølv når dei to hovudpersonane legg ut på den eine reisa etter den andre: Paris, Istanbul mm. Og det viser seg at ganske mykje ikkje er slik det ser ut til å vere..........

Historia om tante Augusta er ei historie fortalt med snert og humor. GG skildrar den 75-årige livsnytaren på ein meisterlig måte - ein kan ikkje la vere å sympatisere med med henne trass i alle hennar finurlige krumspring...Og illustrasjonane som Audun Hetland har ansvaret for i mi utgåve av boka er eit stort pluss. Så min konklusjon er: Ei munter historie som er godt fortalt, med mange overraskande poeng, men ein litt forutsigbar slutt gir : Kar fem

Sukk, ferdig med Tante Augusta.....for denne gang :) Tar den nok frem om noen år igjen....
Har flere GG bøker i hylla mi, og ut fra det jeg leser her inne, har jeg mye å se frem til :-D

Tiltredes!
En festlig bok med en sår undertone - og en knakende god omtale, tatt på kornet.

Vil i tillegg nevne alle de originale og talende metaforene. Et eksempel: ... sa han og klamret seg til de fillete restene av sin løgn som til en vrengt paraply i sterk kuling.

Jeg hadde nok litt for høye forventninger til denne. Småmorsom innimellom, men tok meg i å kjede meg i lange partier også. Kanskje feilen var at jeg ventet meg noe lignende som "Monsignor Quijote"?

Redigering: Ser nå etterpå at dette var en bokomtale og ikke en diskusjon - har ikke helt vennet meg til dette skillet ennå :-)

Hyggelig med tilbakemelding, og at vi opplever bøkene litt forskjellig - sånn er det berre! Eg koste meg med boka og med tanta! Men er enig med deg i at Monsignor Quijote var eit hakk betre......
Har ei bok til av GG i bokhylla, men i ein litt annan sjanger: Den dypeste grunn. Har tenkt å gjenlese den også.....om ei stund..

Har boka i hylla, gleder meg til å lese den. Takk til deg Hilda, for en inspirerende omtale.