Pamfletten "A Darwinian Left", skrevet av bioetikeren og utilitaristen Peter Singer, er en liten bok med store idékraft. Singers agenda er å overtale venstresiden til å bytte ut Marx med Darwin.
Venstresiden er en bred politisk bevegelse, som inkluderer alt fra anarkister til sosialister og sosialdemokrater. De ulike fraksjonene på venstresiden er uenige om mye, men i følge Peter Singer har alle to ting til felles.
For det første deler de et sett med verdier. Alle på venstresiden er opptatt av å utjevne økonomiske forskjeller og bekjempe urettferdighet. Anarkister, sosialister og sosialdemokrater er uenige om virkemidlene, men det etiske målet er det samme.
For det andre deler de et sett med virkelighetsoppfatninger, som er nedarvet fra marxismen. Den materalistiske historiske teorien sier at det ikke er noen fast menneskenatur, men at menneskenaturen bestemmes av sosiale relasjoner. Endrer du de sosiale relasjonene, endrer du også menneskets natur. Anarkister, sosialister og sosialdemokrater ønsker ulike endringer, men har samme syn på menneskets natur.
Troen på at menneskenaturen kan endres har igjen skapt venstresidens drøm om det perfekte samfunn, men i praksis har disse drømmene alltid vist seg å bli mareritt. Som eksempler på venstresidens feilslåtte politiske eksperimenter nevner Singer Russland under Stalin, Kina under Mao, og Kambodsja under Pol Pot.
Singer mener venstresiden bør beholde settet med verdier, men bytte ut settet med virkelighetsoppfatninger. Første steg mot en darwinistisk virkelighetsoppfatning er å innse at mennesket er sosiale dyr som har blitt formet av evolusjon, og at menneskenaturen har noen trekk som er universielle og ikke kan endres av kultur.
For eksempel er det felles for alle mennesker at vi bryr oss om våre nærmeste, at vi skaper systemer med sosial rangorden, og at kjønnene har ulike roller. Kulturen kan spisse eller dempe disse trekkene, og det vil alltid være variasjon mellom indvider (hvis ikke hadde evolusjon aldri funnet sted), men generelt finnes disse trekkene i alle kulturer.
At vi bryr oss om våre nærmeste henger sammen med selvinteressen. Gjennom millioner av år med evolusjon har naturen selektert individer som handler for seg selv og sine nærmeste, og mennesket er ikke noe unntak.
Venstresiden har alltid drømt om å fjerne menneskets selvinteresse, noe de aldri har lykkes med. Når aristokratiet og kapitalismen forsvant i Sovjet-Russland, ble partisystemet den nye veien for å oppnå fordeler og privileger. Selvinteressen forsvant aldri, den gikk bare inn i et annet system.
Singer mener venstresiden må innse og akseptere at selvinteressen alltid vil være der, og heller fokusere på hvordan selvinteressen kan brukes i det godes tjeneste. Hvis individer får følge sin selvinteresse, vil det ofte være positivt for resten av samfunnet. Singer sitererer Adam Smiths berømte setning: "Det er ikke fra godheten til slakteren vi forventer vår middag, men hans egen selvinteresse."
En darwinistisk venstreside vil ikke benekte eksistensen av en fast menneskenatur, men heller undersøke den nøye og bruke kunnskapen om den for å oppnå målene om utjevning av forskjeller og bekjempelse av urettferdighet.
Jeg syns folk på venstresida bør følge oppfordringa fra Singer. Glem den store utopiske drømmen om det perfekte samfunn, og se heller på hva som faktisk er mulig å få til med den menneskenaturen vi har fått utdelt.
Viser 3 svar.
Veldig interessant tematikk. Problemet er at spillerommet begrenses veldig av de lærdommene vi har gjort oss, Singer har jo selv sagt at han ikke evner å tenke seg et bedre system enn det kapitalistiske som også har et sikkerhetsnett som dekker behovene til de som ikke gjør suksess innenfor dette systemet. I den vestlige verden er det politiske liv preget av pragmatisme og ideologiens død, men når man tar i betraktning at den økende forskjellen mellom rik og fattig kombinert med eksponentiell befolkningsvekst er den kanskje største trusselen mot verdensfred i fremtiden så kan man være trygg på at kommunismens spøkelse fortsatt lurer der ute.
Hvem vet, kanskje vil ny kunnskap om mennesket legitimere noen av de gamle kulturelle (og materielle) redskapene som ble brukt for å holde kontroll og orden. Man kan ikke endre menneskenaturen, men man kan sørge for å gi det enkelte individ sterke insentiver for å holde den i sjakk. Som sekulær utilitarist er det ikke sikkert Singer heller er fremmed for den tanken. Det blir en stygg verden, igjen, det og. Som dikteren Robert Frost sa: verden kan gå til grunne på grunn av kulde så vel som på grunn av ild, kanskje er sistnevnte å foretrekke, tross alt. Om ikke annet kommer laissez-faire-holdningen til å drive mennesker til revolusjonstanker av ren kjedsomhet etter lang nok tid, hehe.
Uten noen utopier og visjoner, hva har vi igjen da?
Takk for fin feedback!
Som Peter Singer har vel også jeg kommet frem til at et kapitalistisk system med utvidet sikkerhetsett er det beste systemet, og som deg frykter jeg at systemet ikke vil vare for evig. I en begrenset verden med nærmest ubegrenset befolkningsvekst, vil vi før eller siden overskride naturens grenser og det vil fremtvinge radikale samfunnsendringer.
Det beste for både jorda og oss hadde kanskje vært om hele verden gjorde som Kina og begrenset individets rettighet til å formere seg, men det er dessverre en politikk de færreste ønsker (det strider imot vår natur) og som er vanskelig å få til i praksis (umulig å få til i et demokrati). Vi ønsker ikke regulere oss selv, så det er vel jorda som ender opp med det ansvaret.
Jeg tror ikke Singer ønsker å frarøve oss alle våre utopier og visjoner. Jeg tror poenget hans er at noen utopier og visjoner er mindre hensiktigmessige enn andre.
VI er temmelig enige om det meste, ser det ut til. Jeg klarer heller ikke å tenke meg noen bedre modell, og ettbarnspolitikken hadde vært en effektiv måte å foregripe begivenhetenes gang på, for som du sier: den jobben vil nok jorda gjøre for oss på sikt. Nå var det opprinnelig snakk om venstresida og rettferdighet, og utopiene vil nok bestå, ikke bare på grunn av opplevelsen av urettferdighet, men fordi vi er i besittelse av empati. Uansett hva man mener empati skyldes og er motivert av, så er en potensiell effekt av den en kamp for den andre.
Siden vi ikke klarer å skape et rettferdig samfunn vil dette alltid kunne være en kime til endring. Hvis/når middelklassen mer eller mindre dør ut så vil noen likevel snakke for de svake dersom de ikke har en kulturell forståelse av egen situasjon som gir dem et springbrett for å handle selv. Det er et visst håp i dette, for slik sett vil gode sider av menneskenaturen kunne beseire "ond" kultur slik våre mindre flatterende sider og erkjennelsen av disses universelle gyldighet har dementert våre drømmer om en fullt ut rettferdig kultur. Totalitarisme kan ikke vare.
Og hvis intensjonen på den andre siden skulle være å styre vår evolusjon ved å skape et totalitært system som belønner samarbeid og straffer egoisme hardt, noe som kan anses legitimt fra et radikalt og venstreorientert utilitaristisk perspektiv, så vil dette også vanskelig la seg gjøre, vi er gode til å innrette oss og spille roller. Likevel: Det blir spennende, hvis jeg får oppleve det i min levetid, å se hvilke politiske implikasjoner en grundig kartlegging av menneskehjernen vil kunne få. Særlig hvis det går dithen at man etter hvert kan avlive fri vilje som en illusjon og intet mer. Da er det plutselig mye som kan legitimeres og andre ting som ikke lenger er mulig å legitimere, dette vil jo kunne innebære en voldsom omvelting av vår forståelse av rett og av rettssystemet.
Angående utopier så innebærer jo disse nærmest per definisjon et element av overskridelse. Det er derfor jeg spør meg om Singer bare er en av mange som mener ideologienes tid er og bør være forbi, for det han argumenterer for, slk jeg leser din glimrende oppsummering av boka, er i bunn og grunn mer realisme og pragmatisme: "Hva er det beste vi kan håpe på?". Det er noe regressivt over det, men jeg tilhører samme leir selv, så det er sagt. WInston Churchill sa en gang at den som ikke er radikal som ung mangler hjerte, men den som ikke blir konservativ med årene mangler hjerne. Jeg har vel litt av begge deler og dagdrømmer fortsatt tidvis om samfunnsutopier, hehe.
Dette innlegget er garantert fullt av uvesentlige digresjoner, slik jeg har for vane å fylle diskusjoner med da jeg blir engasjert.