DIskusjonen er mer spennende på et generelt grunnlag, enn om man tar utgangspunkt i de aktuelle bøkene. De har jeg ikke lest. Jeg tror bokbålsfrykten nedstammer fra vår store arvesynd, Nazi-Tyskland og Andre Verdenskrig. Ikke at jeg mener bøker bør brennes, om ikke annet tror jeg det er fullstendig hensiktsløst, men jeg stusser over at ord gjøres hellige i det øyeblikk de befinner seg mellom to permer. Vi er skjønt enige om at det finnes ting man ikke bør si, og enhver kultur har slike rammer, likevel skal bøkene være et fritt territorium?
Trøsten, skjønt noen, undertegnede inkludert, vil finne dette litt deprimerende, er at lite som utfordrer kulturen vil bli skrevet, og enda mindre av det vil bli solgt. Vi trenger ikke brenne bøker. Nettopp fordi vi som Strindin er inne på, er en del av en større helhet. Det er ikke noe magisk over denne helheten, men våre meninger, våre tanker om ting, kommer til syvende og sist fra andre mennesker. Vi balanseres opp mot hverandre, enten vi vil eller ei.
Statsmakten kan være i mot en serie bøker med kontroversielt innhold som den ikke liker, en politisk gruppering kan være det, men hvis kulturen er mottakelig for disse bøkene og ønsker dem, så kjemper disse en håpløs kamp. Bøker brennes ikke før kulturen varmer seg på bålet. Det er jo det vi med årene har lært om Nazi-Tyskland og som nettopp gjorde oss bevisst på at dette tilfellet ikke var unikt, men et damoklessverd som henger over ethvert samfunn.
Disse bøkene og deres forfatter har lite å frykte. Om vår kultur har det er en annen sak.