Bokelskere.no

Dette er den andre av foreløpig bare to oversatte bøker av Simon Beckett. Jeg ga den første - Dødens kjemi -terningkast 5, men jeg liker denne enda bedre. At terningkastet likevel stopper på en femmer er bare fordi skalaen ikke går lenger for slike rene krimbøker.

Jeg har etter hvert konstatert at i bøker som fortelles i førsteperson, er det nær sammenheng mellom hvor godt jeg liker jeg personen og hvor godt jeg liker boka. Så noe av min begeistring kan tilskrives god kjemi med bokas jeg-stemme, rettsantropologen David Hunter.

Boka forener på en god måte thrilleraktig spenning med det klassiske krim-oppsettet med et begrenset antall mennesker på et isolert område. Ytre Hebridene er for øvrig en type miljø som egner seg ypperlig.

Jeg skrev om den forrige boka hans at avslutningen var som en topptur på fjellet: stadig tror man at man er på toppen, men så viser det seg å være enda en topp til. Det gjelder i minst like stor grad i denne boka – de siste minst 50 sidene, og helt fra til (for ikke å si forbi) siste punktum.

Stort bedre kan det ikke gjøres.

Vel,
ikke helt sikker på om jeg er enig i at den er såååå god. Men bevares, spennende så det holder. Og jeg var veldig i tvil om hvem som var morderen helt til slutten der.

Grepet med å ha en ekstremt spennende scene helt på slutten kan vel kanskje være frustrerende for noen; jeg synes sånt er ganske bra. Så kan en jo tenke seg til hvordan det går da. Eller ikke går, for å si det sånn.

Liker også Hunter godt og synes vel at boka har et driv og er såpass levende at en ser landskapet og ikke minst folka på den stormbefengte øya for seg.

Alt i alt et OK møte med Beckett og Hunter dette. Terningkast 4 fra meg.