Bokelskere.no

Etter å ha lese dei to fyrste bøkene til Fanebust med stor interesse, var eg litt skuffa over denne. Det meste er kjent stoff for oss som har lese om den norske pionertida i oljebransjen, og som i tillegg følger samtidsdebatten om oljenæringa tett. Fleire bøker om same tema er meir interessante, til dømes Helge Ryggvik si "Til siste dråpe".

Jeg likte begge, men Fanebusts bok klart best. Ryggvik skriver omstendelig og "akademisk". For eksempel gir han en god (såvidt jeg kan bedømme!) innføring i Ricardos økonomiske tankegang omkring rentebegrepet, før han langt om lenge kommer til oljerenten. Fanebust, som også er økonom, skriver noe sånt som at oljerenten er den superavkastningen som kommer av at oljen er en knapp ressurs, og bruker da en setning eller to på det som opptar Ryggvik i flere kapitler. Siden jeg ikke er økonom og heller ikke har tenkt å bli det, passet det meg ypperlig.

Fanebusts bok er i stedet mye mer nær og personlig. Særlig godt synes jeg han skriver om helikopterulykken hvor hans onkel døde og Kiellandulykken hvor hans far var en av redningslederne. Når han i tillegg kan balansere med å skrive hylende morsomt om gamle helter som Red Adair og få universitetsprofessorer til å fremstå som folkelige og forståelige, synes jeg han havner i en helt annen klasse enn Ryggvik som forfatter. Ryggvik gir derimot det grundige, sikkert nødvendige, men krevende forskerperspektivet. Når jeg, som ikke har mye ballast når det gjelder "oljelitteratur", leste "Til siste dråpe", syntes jeg den var altfor lang og omstendlig. Fanebusts bok er i stedet så kort og underholdende at jeg skulle ønske den varte litt lenger.

Men først og fremst synes jeg altså at dette er to bøker som ikke ligner hverandre noe særlig, bortsett fra at de handler om oljen. "Oljelandet" ligger svært mye nærmere den tredje (og siste?) oljeboka jeg har lest, Simen Sætres "Petromania". Der er den største forskjellen at Fanebust skriver om Norge, mens Sætre beskriver sin reise i andre petrostater.

Liten tvil om at Ryggvik si er meir omstendeleg, men det ser ikkje eg som noko minus. Det er uansett mogeleg eg er litt hard mot Fanebust her, eg hadde svært store forventningar til boka etter hans to fyrste svært gode bøker.

Eg har lese mange bøker om oljenoreg dei siste åra. Det er i hvert fall to bøker om Nordsjødykkarane og Kristen Skjeldal (og Unni Berge) si bok for å nemna tre som du ikkje nemner. Etter å ha lese desse bøkene fann eg lite nytt i fanebust si bok. Uansett har du heilt rett i at den er vel verdt å lesa, Fanebust er etter mitt syn ein av våre beste forfattarar av politiske debattbøker!

Jeg deler ditt syn. Også hos meg rager Ryggvik øverst. Fordi om han er mer faglig synes jeg han skriver tilgjengelig og underholdene. Vil også sammenligne Petromania med denne Oljelandet. Artig lesning, men lite dybde og dermed mindre å lære enn hos Ryggvik. Feber har jeg også lest. Glemt en del, men kulturen og skiturer i blant oljesjefene husker jeg ihvertfall.