En roman om ondskap

Carl-Johan Vallgren (f. 1964) er en veletablert og kjent forfatter i Sverige, som etter hvert har gjort stor suksess også i Norge. I følge Wikipedia har han utgitt 10 bøker i årenes løp. Den første utkom allerede i 1987. Kun fire av bøkene hans er oversatt til norsk - bl.a. "Kunzelmann & Kunzelmann" (2009) og "Den vidunderlige kjærlighetens historie" (2002).

I "Havmannen" møter vi barna Nella og Robert, som vokser opp under helt tragiske forhold. Faren sitter i fengsel, og etter hvert skjønner vi at det er like greit. Moren går stort sett på fylla. Kjøleskapet hjemme er stort sett tomt, og hadde det ikke vært for at Nella av og til stikker unna litt penger og det faktum at de får mat på skolen, ville de ha sultet ihjel. Moren er overhode ikke til stede i livet deres, og de eneste gangene hun dukker opp fra alkoholtåken er når hun desperat endevender Nellas rom på jakt etter penger.

Barna går i uvaskede klær de for lengst har vokst ut av, og de lukter. Dermed er de opplagte ofre for mobbing. Nella beskytter broren sin så godt hun kan, men det forhindrer ikke at han får gjennomgå så snart hun snur ryggen til. Brillene hans får stadig gjennomgå, og de er stort sett teipet sammen - noe som ikke akkurat bedrer hans rolle som et "naturlig" mobbeoffer. Barna kunne i og for seg ha tålt all mobbingen, men det er før den ondskapsfulle Gerard kommer inn i bildet. Gerards ondskap kjenner nemlig ingen grenser. Helt i starten av boka blir vi vitne til at han piner ihjel en liten kattunge - så ufølsomt, så bestialsk at jeg faktisk hadde problemer med å lese teksten. Gerard har åpenbart ingen empati med noen - verken med mennesker eller dyr skal det etter hvert vise seg. Han forpester nærmiljøet fullstendig, for ingen tør å ta igjen med ham. Og da han bestemmer seg for at Nella og Robert er hans neste ofre, skjønner vi at dette kommer til å bli riktig ille.

"Jeg hadde blodsmak i munnen nå. Noen lo av meg; en jente fra Morup som også ble kalt Fjøla, akkurat som meg ... Overalt løv på asfalten. Fargene ble liksom sugd inn i øynene. Uken før hadde det vært storm, trørne hadde mistet de siste bladene. Røde. Gule. Som blod og slintrer av innvoller ... Flere ansikter rant forbi som væske, noen fra kullet til bruttern, de som vanligvis pleide å være ekle mot ham, kalle ham OBS-idiot og tilbakestående, eller "pissenisse" fordi han ikke klarte å holde seg av bare skrekk, men ute i andre ærender nå, på vei til oppholdsrommene for å henge av seg klærne og gå til neste time. Lenger borte ved parkeringsplassen sto en frøken og snakket med en forelder. Men jeg hadde ikke engang tid til å rope på dem, og forresten var avstanden så stor at de ikke ville hørt det." (side 20)

Om det kan bli verre enn dette? Javisst! I Vallgrens univers kan det absolutt det! For så slipper faren til Nella og Robert ut av fengsel, og med seg har han en kamerat som skal bo i huset deres. Nella får beskjed om å flytte ut av sitt rom, for det trengs til andre formål.

Midt oppi all begredeligheten skjer det plutselig gledelige ting, som gjør at situasjonen utvikler seg i en annen retning enn forventet. Havmannen dukker nemlig opp ... Kanskje det likevel er håp om at det gode skal seire til slutt?

Som vanlig skriver Vallgren helt fantastisk. I "Havmannen" er det ondskapen og dens natur samt ofrene omkring som er det store temaet. Dette beskriver han med så sterkt innlevelse at det gjorde fysisk vondt å lese dette. Uten å røpe for mye om havmannen må jeg imidlertid si at denne delen av romanen ikke helt falt i smak hos meg. Det ble et noe kunstig element i en roman jeg synes hadde stått helt greit på egne ben uten dette. På den annen side - om man bare aksepterer historien på dens egne premisser og anser dette eventyrlige preget som en del av et forsøk på å skape en roman preget av litt magisk realisme, så er den meget original og slående.

Beskrivelsen av mobbingens karakter, der ingen tør å gripe inn pga. frykt for represaliser, og der man ikke sladrer fordi også dette blir slått hardt ned på - den er uovertruffen. Gang på gang oppfordres Nella til å snakke om det som skjer med lærerne på skolen. Men hvorfor skulle hun stole på dem når hun ikke har noen erfaring med at voksne er til å stole på? Dessuten har hun en stor frykt: at barnevernet skal komme og skille henne og broren. For hva som enn skjer, må hun ikke svikte sin overnervøse bror som rett og slett ikke klarer seg uten henne. Det tipper tidvis litt over med all denne elendebeskrivelsen, men like fullt må jeg si at dette er en roman som tok tak i meg, filleristet meg og ikke etterlot meg uberørt etter at siste side var vendt. Denne boka kommer til å fortsette å virke i meg i lang tid fremover. Derfor kan det i grunnen ikke bli noe annet enn terningkast fem denne gangen.

For meg vart dette ein skikkelig "pageturner". Greidde ikkje å legge den bort, trass i all vondskapen som vart skildra.
Forholdet mellom Nella og veslebror er så sterkt, det greip meg verkeleg.
Det verkar nesten usannsynlig at foreldre kan vere så likegyldige overfor sine eigne barn, og også at eit menneske kan vere så tvers igjennom vondt. Synest også det var leit at skulen og hjelpeapparatet ikkje avslørte heimeforholda til desse to tidlegare.....

Likte godt at det vart fortalt av barnet, og sjølv om ein del av det som hende med havmannen var svært urealistisk...veit nesten ikkje kva eg skal kalle det....så var dette ei historie som tok tak i meg.
Trass i nokre språklege feilskjær, så landa eg på terningkast 5

Flott bokomtale som alltid, Rose-Marie! Emnet er sårt, ikkje minst fordi eg veit at dette er verkeleg for mange barn. Skal merke meg boka, sidan forfattaren er ukjent for meg- trur eg!