Bokelskere.no

Nå har jeg lest den ut, og den tok seg faktisk litt opp. Jeg likte slutten. Men sitter igjen med følelsen av en litt slurvete og likegyldig bok - stikk i strid med alle forventninger til Linn Ullmann som en forfatter med klart og presist språk, gjennomarbeidet roman, - alt som er skrevet om henne.

Hun har et interessant tema, og hendelsesforløpet - det lille som er av hendelser - er egentlig også bra. Men problemet er personene. Hovedpersonen Johan er nesten usannsynlig usympatisk og kjedelig. Det virker merkelig at han i det hele tatt har klart å tiltrekke seg en kone. Samtidig er kona bare en sjablong, en påstand som jeg skrev før. Han har en kone som heter Mai, og hun er sånn og slik. Men vi OPPLEVER ikke at Mai er slik, vi tror ikke på henne, hun blir ikke levende, hun har ingen sammenheng. Hun er liksom bare skrevet inn i historien for at noe i det hele tatt skal skje.

Johan er jo likevel virkelig - og framstår som en person. Men det virker som om forfatteren forakter ham, som om hun liker å vise oss hvor ekkel og tafatt og stusselig en slik "vanlig" mann er. Her merker jeg at jeg får litt fordommer mot forfatteren, rett og slett.... Jeg får på følelsen av at hun, som er datter av en verdensberømt regissør og en berømt skuespiller, med fortid som fotomodell, gift med en anerkjent forfatter - hun ser litt ned på de "vanlige" kjedelige menneskene. Eller om hun ikke ser NED, så ser hun hvertfall bort på dem, "de andre", og fantaserer fram usannsynlig traurige liv....

Huff, stakkars Linn Ullmann, men hun tåler vel litt kritikk fra en skarve ulærd bokelsker etter flommen av ros. Jeg har forsåvidt lyst til å lese noe annet av henne, noe som kanskje handler om personer man kan bli interessert i og bry seg om hvordan det går med!

Denne boka var så kort at den er lest på en time, likevel lengtet jeg etter at de skulle få fart på seg og rett og slett "bli ferdige med det".

Jeg har vel kommentert denne boka et annet sted, men må allikevel si at jeg hadde en annen oppfatning enn dere. Jeg hadde absolutt ikke inntrykk av noen forakt overfor Johan, tvert imot, jeg hadde inntrykk av stor respekt for han. Jeg har også tenkt mye på denne boka i ettertid og referert tild en i flere sammenhenger der temaet kommer opp. For meg fortalte den tydelig at vi ikke vet hva vi kommer til å tenke i en situasjon vi ikke er i ennå. Vi kan tro at livet på et tidspunkt ikke er verdt å leve lenger, men når vi er der, er det ikke sikkert vi er av samme oppfatning.

Jeg tenkte det samme som deg i løpet av denne lille romanen, som var fort gjort å lese, men som kan gi mange tanker rundt temaet alvorlige sykdommer og for eller imot aktiv dødshjelp.
Jeg har alltid sagt at hvis jeg skulle bli så alvorlig syk at det ikke lenger er håp, så ville jeg heller at noen hjalp meg å avslutte det hele.
Men denne boka kan faktisk få noen og enhver (og meg) til å tenke litt annerledes. Kanskje vi likevel kommer til å klamre oss til det lille håpet og den lille livsgnisten vi tross alt har igjen helt på slutten?

Ikkje den beste boka av Ullmann, men ei god bok, om eit alltid aktuelt tema. Og spørsmålet eg sit att med til slutt er: kvifor fekk Johan sprøyta? Fordi Mai av kjærleik til Johan lot han få ynsket sitt oppfylt, - eller gjorde Mai det ho gjorde fordi ho sjølv ikkje klarte å sjå lidingane hans; at det var hennar eigne kjensler som var avgjerande; kjærleik eller svik...

Godt spurt. Viktige spørsmål som jeg også stilte meg underveis. For det kan sikkert føles helt forferdelig og uholdbart for en pårørende å oppleve at en nær person lider mye uten at man kan hjelpe personen med å få det bedre.
Her opplever vi at Johan ikke lenger kan kommunisere, men han hører fremdeles, og han kan tenke de tankene han ønsker å formidle, men uten å kunne få sagt det.
Det er ofte slik at hørselen er det siste som forsvinner, har jeg lest et eller flere steder, og det må være grusomt å bli liggende på den måten, uten å få gitt omgivelsene noen tegn eller å få satt ord på hva man tenker og føler.

Jeg syns slett ikke romanen var dårlig. Men Linn Ullmann kunne kanskje ha gått enda litt dypere inn i temaet? Eller er det slik at hun med vilje skrev den slik hun gjorde for at vi skulle sitte igjen med alle spørsmålene? Er det ikke slik at de beste romanene gir oss mange spørsmål, tanker og følelser rundt et eller flere temaer?

Ja, man kan stille seg de spørsmålene....men mulig svaret er mer sammensatt - en kombinasjon av det du foreslår. Jeg synes det var en god roman og godt forankret i det språklige. Men jeg synes hennes roman Det dyrebare er en langt bedre roman - moralske dilemmaer og spørsmål kan også stilles i den.

Hva betyr "godt forankret i det språklige"?

Litt klønete sagt kanskje...det jeg mener er at den er solid når det gjelder det språklige nivået, godt skrevet rett og slett.....