Bokelskere.no

I sommer har jeg mer eller mindre sporadisk lest i en bok som heter Brødtekst. Jeg fant den tilfeldigvis i mine foreldres bokhyller en gang i våres, og den fanget naturligvis min interesse, så glad i mat og litteratur som jeg er. Brødtekst er nemlig en samling med tekster om mat, av kjente og mindre kjente forfattere. Noen av tekstene hadde jeg lest før, som odene til Pablo Neruda, Bjørnebos beskrivelse av fiskesuppe og italiensk mat, plommediktet til William Carlos Williams (som jeg gjerne leser igjen og igjen, på originalspråket riktignok), Roald Dahls krimnovelle 'Dypfryst' og Arne Garborgs kåseri 'Hanna Winsnes's kogebog' som jeg skrev om i en semesteroppgave om essaysjangeren nå i våres. Andre tekster var helt nye for meg, som f.eks. Jan Erik Volds dikt 'Tale til loffen' og Odd Børretzens 'En gang skulle jeg ha skrevet et dikt om Hanna Winsnes.' Begge deler likte jeg svært godt, apropos poesi, så hadde jeg lest Bjørneboes 'Sjøsnegler og stekte reker' før, men ikke diktet 'Om steder på jorden og mat jeg liker', et dikt som fikk meg til å ville dra til Italia og sitte i kveldssolen med en vinflaske og noen modne, ferske pærer. Og jeg er ikke en gang særlig begeistret for verken pærer eller Italia!

Noe jeg imidlertid er begeistret for, uten først å ha lest noe, er hamburgere. Jeg har vært hekta på hamburgere siden mai. Jeg våknet en dag og sa til min kjæreste (det var det første jeg sa): Jeg har så lyst på hamburger. Da hadde jeg ikke spist det på flere år. Vi kunne ikke annet enn å lage oss burgere. En vegetarianervenninne av meg spurte meg noen uker siden om jeg ikke kunne spise veggisburger. Det er ikke det samme, sa jeg, for det har jeg gjort og likevel våknet jeg opp og hadde lyst på hamburger. Jeg har spist mange veggisburgere de siste årene, en hamburger er noe helt annet. Da jeg fikk min første lønn fra sommerjobben tok jeg med kjæresten min og Ena for å spise byens beste burger i Ravnedalen, den er kjent for å være det. Generalens spesial heter den og foruten selve hamburgeren, som de lager selv på restauranten, innholder retten sopp og urtedressing, jeg er ikke sikker på hva det er, men det er en veldig god smak av noe, det må være en urt. Egentlig serveres den med bacon på, men jeg ba om å få uten for jeg liker ikke bacon. Pommes fries fikk vi også til. Etter middagen spiste jeg jordbæris fra Hennig-Olsen mens vi gikk opp til Baneheia for å bade. Jeg sier til alle som ikke vet at det ikke er jordbærsyltetøy i jordbærisene til Hennig-Olsen, men faktisk rørte jordbær. Det visste ikke jeg før noen fortalte meg det i sommer. Det forklarte jo hele saken, hvorfor de har så god jordbæris.

Uansett, det jeg skulle si nå var at det er en tekst av Roland Barthes i Brødtekst. 'Biff og pommes fries' heter den.

Ja, jeg vet selvføleglig at biff er noe annet enn hamburger. Og biff og franskmenn får meg til å tenke på bernaise-saus. Jeg hadde en venninne som hadde bodd i Amsterdam en liten stund, og når hun var i Norge og vi var ute på byen og skulle kjøpe pommes fries mellom byens stengetid og nachspiel, hadde hun alltid bernaise-saus på pommes frien (det var noe folk i Amsterdam pleide å gjøre). Jeg prøvde meg på det selv i ettertid, fordi jeg tenkte på henne, hadde et minne om en sånn kveld ute og fikk det for meg at jeg hadde likt bernaise-saus på pommes frien, men der husket jeg feil. Jeg liker rett og slett ikke bernaise-saus i det hele tatt. Jeg har også laget mengder av den på jobben i sommer, de spiser den til entrecôten, er ikke det en slags biff? Jeg vet ikke, jeg vet svært lite om kjøtt, jeg har ikke vært en kjøttspiser på mange år, og da jeg var det sist, var jeg ikke opptatt av mat (jeg ble ikke opptatt av mat før jeg ble veganer, det fulgte liksom med) og visste derfor ingenting om slikt.

Jeg skriver forresten denne teksten mett på hjemmelagde burgere med salat fra hagen som tilbehør og et glass med bringebærsaft fra Askim frukt- og bærpresseri. Jeg har også drukket kaffe.

Jeg savner en tekst om kaffe i denne samlingen, men det er kanskje nok av bøker som hyller kaffe. Ikke like mange som hyller løkpai, som Paul Auster gjør i teksten 'Løkpai', hvor han skriver om det året han og en kjæreste passet på en vingård i Frankrike og ikke hadde penger til å kjøpe mat, eller ålgryte, som Pablo Neruda hyller i en av odene. Apropos franskmenn, jeg er ikke ferdig med dem, så er også Karen Blixens 'Babettes gjestebud' å finne i samlingen, og den var delvis kjent for meg. Jeg har lest utdrag av den flere ganger, men aldri lest hele. Ikke før nå. Da jeg hadde lest den måtte jeg gå tilbake og lese enkeltpassasjer av den på nytt. Jeg liker denne novellen svært godt. Ja, 'Babettes gjestebud' er en av de beste leseopplevelsene jeg har hatt i sommer.

En tekst til jeg vil nevne er Johan Borgens 'Hvetebrødsdager.' Jeg tror ikke jeg har lest noe av Johan Borgen før, men dette var en fin introduksjon. Jeg tror i hvertfall det, jeg vet i hvertfall at jeg likte denne teksten om det merkelige ekteparet veldig godt. Tore Renbergs 'En julefortelling' gav meg en fornemmelse av angst, jeg kjenner nemlig også på det at jeg må bare spise hele tiden. Jeg er redd for å bli tjukk, men jeg elsker mat. Egentlig burde jeg ha vært mye tjukkere enn jeg er, jeg spiser nemlig mye. Kanskje det går greit fordi jeg er så høy. Jeg er glad jeg er høy og det der, så kan jeg spise mer. Tenk om jeg var en liten kvinne, da kunne jeg ikke spist så mye heller, da ville jeg i hvertfall ha vært tjukk.

Hjelp. Det er så irriterende med mennesker som klager over at de er tjukke. De kan bare gjøre noe med det, sant, slutte å spise så mye, begynne å mosjonere. Det er lett å si. Av og til kan ikke jeg slutte å spise heller. Kjøper jeg f.eks. en pose med Sørlandschips og sitter for meg selv (med den og en film), så spiser jeg jo hele. Selv om jeg kanskje ble mett av den da halvparten var over. Men posen er der, er der og nærmest ber om å spises. Og jeg har jo fortsatt lyst på det, på en måte. Selv om jeg er mett av det. Det er litt av problemet til hovedpersonen i 'En julefortelling.' Så ikke alle tekstene er hyllester til maten, men ser på maten som et problem, og i Kafkas novelle 'En sultekunstner' handler det jo om å avstå helt og totalt fra mat. Det er på den motsatte siden av skalaen. Men det er ingen tekster om folk med spiseforstyrrelser i denne samlingen, kanskje fordi det er skrevet lite bra (som også er skjønnlitterært) om det.

Det hører forresten med at denne boken ble kastet vegg i mellom under en frokost her en dag. En part hadde spist frokost for lenge siden og satt og drakk kaffe. Den andre parten hadde ennå ikke spist frokost, men var på vei til å innta et måltid bestående av to brødskiver med gräddost, litt mutt fordi den andre parten hadde brukt opp den siste bananen og all den skumma kulturmelken som var igjen til sin frokost, og tom mage gjør folk i denne nevnte husholdning svært irritable. Kaffeflekker har boka også fått, men det må ha vært av min skjødesløshet når det gjelder å ta vare på bøker. Det er kaffeflekker på sikkert halvparten av bøkene mine. Jeg tar ikke et øre for å tørke opp kaffeflekker på bord med den boka som befinner seg nærmest. Det er ikke snakk om å gå og hente papir. Skal jeg gidde å gå ut av forelesningssalen for å hente papir på det nærmeste toalettet? Nei. Jeg har mer lyst til å sjekke ut den nye artikkelen om Weetzie Bat på rookiemag.com (jajaja, guilty pleasure), eller hva redaksjonen i The Paris Review svarer på spørsmål fra leserne (jeg sendte et spørsmål til dem for noen uker siden, men de har ikke svart! jeg skrev sikkert på veldig dårlig engelsk, så de trodde sikkert jeg var en white trash american som egentlig ikke leser bøker. Jeg skulle signa med 'greetings from foreigner'), eller lese bloggen til Flamme Forlag eller, siden vi snakker om mat og litteratur, bloggen Paper and Salt som er en blogg hvor kvinnen bak det heler finner oppskrifter fra litteraturen og lager dem selv. Jeg skulle likt å spise mye av maten i Francesca Lia Blocks bøker. Raw food og angel hair pasta i Hollywood. Jeg lurer forresten på om noen av leserne mine har noen heite litteraturtips angående det: skjønnlitteratur om mat, som når man leser det får en til å få vann i munnen?

Korleis denne boka har havna i mine hyller er ei gåte. Men, eg er ein av dei få som eig den, og no er den også lest. Andreas Viestad seier i forordet at mat ikkje er kunst, derimot kan tekstar om mat vere det...Og nokre av tekstane gir virkelig utbytte. Mellom mine favorittar er Babettes gjestebud ( av Blixen), Lunsjen ( av Somerset Maugham), Om steder på jorden og mat jeg liker (av Bjørneboe). Kafka sin Sultekunstner gav meg frysningar. Så ja, kanskje nokre fleire kunne finne glede av Brødtekst?