Bokelskere.no

Med Arven avsluttet serien om Eragon Skuggedreper og i løpet av boken blir han kanskje ikke så overaskende til Eragon Kongedreper.

Det har gått adskillige år siden jeg leste "Eragon" for første gang og mitt inntrykk etter å nå ha lest den siste boken er at karakteren Eragon kanskje ikke har vokst så veldig i løpet av årene. Som karakter så er han fortsatt opplever jeg, umoden og uferdig - den friskheten og ungdommelige undring som var i den første boken opplevde jeg hadde blitt erstattet av mektigere og mektigere sverd, besvergelser, magi.

Den første boken likte jeg, det var noe nytt og friskt over den, men øvrige bøker opplevde jeg mer og mer kjedelige. De sentrale plottene i boken er knyttet til kampen mot ondskapen personifisert i den gale kongen Galbatorix. Samt en "liksom" romanse mellom Eragon og alven Arya. En romanse som forfatteren antyder i første bok, i andre bok, i tredje bok og som jeg som leser blir mer og mer irritert av å lese om i fjerde bok. Irritert fordi forfatteren ikke evner å fange den tråden på noen tilfredsstillende måte - bortsett fra å fortsette antydningen.

Som leser får jeg et inntrykk av at forfatteren har en noe uaklart forhold til romantikk og nærhet for et annet sentralt plott gjennom boken er Rorans altoppslukende lengsel og kamp for å redde og beskytte sin hjertes utvalgte Katherina. Dette plottet beskriver han godt og som leser deltar jeg i Rorans kamp, men det er påfallende at det er kampen for gjenforening og beskyttelse vi blir deltakende i - ikke i lengsel, tilhørighe eller nærhet mellom de som elsker hverandre.

Denne lengsel etter å være nær og tilhøre noen i en slik grad at man blir ett er også et uttrykk for forbindelen mellom drage og ridder. De er så ett at de tenker tanker og fullfører setninger for hverandre. En lik nærhet er gjerne forbundet med spedbarnets første tilknytning til sin mor, og noe som mange lengter etter å finne i sin elsker/kjæreste.

Bokserien er sett under ett en lang heltereise hvor en mor og farløs gutt får en rekke ulike skatter i form av en drage, sverd, trylleord og god hjelpere. Med disse hjelperne lykkes han å få innsikt i seg selv (sitt sanne navn) og deretter lykkes han i å drepe den onde kongen (frykten) som hersker i hans rike.

Etter å ha lest "Arven" nedjusterte jeg alle terningskast på denne serien. Boken klarte ikke å samle alle trådene godt nok. Det var for mange kampscener som jeg opplevde utrolig kjedelige, det var jo aldri noen tvil om hvem som skulle vinne. Plottet med magi var ikke troverdig, det ble gjennom serien kastet inn det ene mer magiske og kraftfulle effekten etter den andre.

Nei Paolini, dette var et dårlig stykke arbeid. Jeg er veldig glad for at jeg ikke kjøpte denne boken. Det vil jeg heller ikke anbefale andre å gjøre, lån den gjerne av noen venner eller på biblioteket så du får lest ferdig serien, men IKKE KJØP BOKEN!