Har akkurat avsluttet engelens spill. Etter jeg har lest noen anmeldelser her og der forberedte jeg meg på at jeg kommer til å bli forvirret om ikke skuffet. Må si nå at jeg ikke er skuffet men at bokens slutt ga meg mye å tenke over. Engelens spill er definitivt ikke like sterk som vindens skygge og skulle kanskje bare i begrenset grad ses som "i slekt" til sin forgjenger. Det er en prequel i den forstand at vi får vite mer både om noen karakterer som også forekommer i vindens skygge og at leseren møter igjen noen kjente steder som kirkegården. Men ellers står denne boken for meg atskilt fra vindens skygge og må ses som en egen avsluttet og spennende historie. Jeg skjønner godt at mange uttrykker at de var meget forvirret over slutten. Jeg valgte å interpretere bokens slutt slik at det er overlatt leseren å avgjøre hva som skjedde og hvilken versjon av historiens hendelse er den mest plausible. Akkurat dette minnet meg faktisk mye om polanskis film rosemary's baby hvor det er også overlatt til tilskueren å avgjøre hvorvidt det viste har reell relevans eller ikke. Zafon har gitt oss noen "clues" uten å røpe en definitiv løsning og på en måte likte jeg dette godt siden han med dette var konsekvent i bruk av mystikk og denne svevende kvaliteten engelens spill er i mine øyne så sterk preget av. Zafon skriver jo både i vindens skygge og her i engelens spill om bøker og om prosessen å skrive bøker. Sistnevnte medfører jo å ta avgjørelser i hvordan en bok skal slutte og at med hvilken som helst slutt man velger å satse på å la alle andre mulige slutt man har valgt bort dø. Kanskje har zafon simpelthen gitt oss muligheten til å selv ta valget om hvilke potensielle slutt vi heller vil begrave og hvilken som skal leve?
Sist sett
