"Lag-på-lag" historie om Jas (som hovedpersonen kaller seg), som har mistet hukommelsen. Hun veit ikke hvem hun er , hvor hun er, eller hva hun skal. Hun har vage erindringer om fortida, men er ikke så ivrig etter å finne ut mer om seg sjøl. Hun ser det mer som en befrielse å "starte med blanke ark", og dikte seg opp et nytt liv. Hun er på ferie sammen med ei lita gruppe mennesker som hun ikke kjenner, men gjør lite for å bli kjent med de. Vi følger Jas videre i hennes søken etter å finne seg sjøl på øya.
Det er en fantasifull histoie, som beveger seg både på det indre og ytre plan. Men jeg har hele tida på følelsen at historien om Jas egentlig ikke er så viktig, at forfatteren egentlig ønsker å formidle noe dypere, eksistensielt om livet og mennesker. Hvis det var målet synes ikke jeg det var vellykka, for meg ble boka noe annet enn det den utga seg for å være. Det hjalp heller ikke at språket var lite levende, med altfor mange teoretiske detaljer rundt liv og død.
Sist sett
