Bokelskere.no

Kjenner igjen det med at man bare skal gjøre "ditt eller datt" og så har kvelden gått. Jeg har også kuttet ut tv'en mer eller mindre, men jeg fyller tiden med andre ting enn å skrive allikevel.
God ide å pushe hverandre, jeg er med på den :-)

Om å skrive et manus

Jeg synes i grunnen ikke det er så uoverkommelig å skrive et manus. Problemet er at når boka kommer ut blir det ikke noe stort salg - når en ikke har et stort navn fra før, og heller ikke er kjendis. Man må huske på at bokflommen er overmåte stor hvert eneste år, og de fleste som gir ut bøker får ikke akkurat noe å leve av. Det er bare de få som selger godt som får noen skikkelig lønn for strevet. Jeg har da forsøkt meg, jeg også, og jeg fikk mange fine tilbakemeldinger, men salget har vært labert. Derfor sitter jeg med et halvt manus - jeg har til og med hyret korrekturleser og tegner, men inspirasjonen til å gjøre manus ferdig er borte. Hva det kan bli med tiden, vet jeg ikke. Jeg synes ikke det er noe poeng å ha rett til å kalle seg forfatter når ikke bøkene selger stort mer enn til salt i grøten. Derfor skriver jeg ei og anna vise innimellom, og maler ett og annet bilde. Det er liksom mer morsomt, synes jeg.

Sånn er det.

Men man er da forfatter selv om salget er labert. Dersom jeg får utgitt en bok som selger i særdeles få eksemplarer så vil jeg likevel fortsette å skrive, og jaggu skal jeg da kalle meg forfatter!
:D

Forfatter, ja

Ja, det kan en vel gjøre, men jeg synes ikke det hjelper stort på humøret. Jeg hadde til og med lokale krigshistorier med drap å servere, og forleggeren liker slikt spesielt godt. Djevleutdrivelse på kristent møte var også med, og ble godt mottatt av forlaget. Men det hjalp altså ikke stort på salget. Så dessverre, jeg har mistet illusjonene.

Vekkelsesmøte og hemorroider

En smakebit fra en av mine utgivelser (ikke lest korrektur på). Men dette er ekte saker, uten at noe er lagt til eller trukket fra. Jeg setter min ære i å være objektiv når jeg skriver slikt. Her får en iallfall en god pekepinn om hvordan undertegnede skriver.
Harald Jens Johansen

Jeg har alltid hatt interesse for menneskers reaksjoner når de blir utsatt for uvante og utilsiktete situasjoner. Jeg vet ikke hvor mange "kilometer" med tungetale jeg har konsumert i den tiden jeg vanket i religiöse kretser.

Noen i min perifere familie og näre omgangskrets tilhörte Pinsemenigheten, og det falt ofte i min lodd å väre sjåför for dem når de skulle på möte og samlinger. Dermen ble jeg sittende nede ved dören og vente til de hadde fått sitt evangeliske påfyll. Greie folk, mange av dem, og jeg kjenner og omgås mange religiöse den dag i dag. Men jeg har aldri kunnet begripe hva det er som skjer med dem når selveste "ånden" begynner å virke i slike möter. Da kan en bli vitne til de mest bisarre foreteelser av ellers "streite" folk.

Men disse mötedeltakerne vet jo hva de går til, så Åndens påvirkning kan jo ikke komme overraskende på dem. Allikvel kan det se ut til at de stadig ser mirakler skje, for det er vanlig på slike möter, når de mest fölelsesfulle partier kommer, at flere av deltakerne blir liggende i uvett på golvet i flere minutter. Jeg har oplevd å måtte skreve over disse åndsrammede for å komme meg til utgangen.-

Jeg har sett pårörende slepe fram alvorlig hjerneskadde til håndspåleggere og helbredelsespredikanter i forsamling etter forsamling - uten resultater. Men de holder på, i påvente av at miraklet skal inntreffe. En middlealdrende kvinne var så hjerneskadet at tunga hang delvis ut av munnen på henne, og jeg syntes det var redselsfullt å se dette stakkars menneske bli slept fram på möte etter möte hengende mellom to menighetslemmer. Hun hadde en innhulning på siden av panna på störrelse med et halvt eple (!) som tydelig fortalte hva som måtte feile henne! Triste greier å se voksne, og sikkert velmenende troende drive på med slikt.-

En gang det var tillyst et virkelig kraftfullt möte på Zion i Lilleström hadde jeg bl.a. skysset en kvinne som jeg kjente godt. Jeg forlot henne ved inngangen til Zion, for å hente henne senere ved mötets slutt.

Da jeg kom tilbake var mötet ikke ferdig. Jeg gikk da inn og skulle vente. Der foregikk det saker og ting. En av "reservepredikantene," for övring er slektning av kvinnen sto over henne og ropte besvergelser mens han slo med knyttneven i lufta. Han var i ferd med å drive onde ånder ut av henne - eller selvelste Djevelen, etter hva jeg forto av den tordentale han utstötte mot den onde makt under seansen. Kvinnen var helt i opplösning. Hun hellet mer og mer over til den ene siden under utdrivelsen og holdt stadig på å falle av benken.

Jeg syntes dette var skremmende. Å behandle et nervesvakt menneske på en slik måte, og det til og med i Guds Hus kunne jeg ikke godta. Jeg gikk resolutt fram og avbröt hele seansen. Så fikk jeg henne på benene og stöttet henne ut. Jeg forsökte å få henne til hektene igjen mens jeg satte henne inn i bilen, men hun snakket bare usammenhengende.

Jeg hadde jo i oppdrag å få henne hjem. På vegen forsto jeg at jeg ikke ville få henne opp trappene til 3. etasje der hun bodde i den tilstand hun nå va kommet, og jeg kjörte rundt i Lileström mens jeg snakket med henne for å få henne til bevissthet. Jeg vurderte å bringe henne til Politistasjonen for å få hjelp der, men etter en times tid på denne måten kom hun seg da såpass at jeg kunne fölge henne opp til sin bolig og se henne vel inn. -

Menighetens forstander hadde ikke deltatt i denne sjebnesvangre utdrivelsen, og det skal sies til hans ros at jeg neste dag ble kalt ut til vakten på Strömmens Verksted, dit han hadde kommet og ville snakke med meg. Han sa seg lei for det som hadde hendt kvelden för, men at han hadde mistet kontrollen med sin fremmelige disippel. Han sa også: "Jeg har en bror som har lignende plager som henne (den helsesvake kvinnen, min anmerkn.), men heller ikke han kunne vi hjelpe. Han måtte innlegges og er nå bra."

Men det jeg opplevde i Tromsö på en lignende sammenkomst, om enn med mindre bravur og deltakelse, var av en annen sort. Byen hadde i 1990-årene en liten frittstående pinsemenighet kalt "Guds husfolk," der to kvinner i 55-60-årsalderen var primus motor. Den ene holdt såkalt åpent hus et par ganger i uka fra om ettermiddagen og så lenge det var folk. Av og til leigde de lokale i Folkets Hus og andre steder når de hadde besök av tilreisende predikanter med större ry enn sine egne. Det ble spilt og sunget på mötene, og inniblant var det vitnespyrd og andakt.

Det var to predikanter som närmest konkurrerte om å väre denne lille hjordens leder og forstander, og det viste seg snart at de slett ikke var enige om hvem som formidlet det rette budskap. En gang törnet de så kraftig sammen at vi var redd det skulle gå på helsen lös, men etter hvert innså visst den ene at han hadde trukket det korte strå, og vi hörte at han var begynt å vanke sammen med mormonerne i byen.

Jeg kjente denne "åpent-husvertinnen" godt fra för, og jeg sa ikke nei til å hjelpe til med "gitarkomp" og synge med dem på noen av mötene. Vi visste stort sett hverandre alle vi som deltok, og vi kunne ha det riktig koselig når kaffen og kakestykkene kom på bordet etter andakten.

Imidlertid hadde den som hadde "vunnet" forstanderskapet for menigheten fått vite at noen i hjorden også hadde begynt å besöke mormonernes möter. Han hadde også kommer under vär med at til og med vertinnen var blitt infisert og hadde deltatt sammen med mormonerne! Dette så han ikke med blide öyne på, for å si det mildt. För mötet begynte hadde han også oppdaget at selveste Mormons Bok lå på en kommode -.

Dette med den mormonske vrangläre tok han sterkt opp i sin tale til oss, mens han stadig skottet mot kommoden der årsaken til djevelskapen befant seg mellom to svarte permer. Vertinnen ble kraftig refset for å ha hatt omgang med slike folk, og satt duknakket og hörte på. "Ta hit boka," kommanderte han, og vertinnen kröp til korset og leverte han Mormons bibel. "Deinna må ikkje få gjöre meir skae," mente han, og kastet den så hardt i golvet som han bare kunne.

"La oss trö boka!" Dermed trampet både han selv og alle som kom til på mormonernes bibel, mens de ropte "halleluja, halleluja! Gud til äre!" De tok den opp og kastet den i golvet flere ganger da det viste seg at Mormons skrifter var av godt virke, og de rev den möysommelig fra hverandre mellom seg mens det haglet med fy-rop og besvergelser. Dernest måtte vertinnen på tro og äre love å ikke ha noe mer med mormonerne å gjöre. -

Jeg, og et par til som passivt satt og fulgte denne "avmormoniseringen," så med vantro på det som skjedde. Går det an - i Grönnegata i Tromsö i vår tid - at kristne mennesker tramper i stykker andre troende folks böker i den tro at det er Gudfader velbehagelig? Ja, det gjör visst det.

Så roet stemningen seg ned, og ble avsluttet med noen mer tafatte hallelujaer. Kaffen kom på bordet og noen forsiktige smil viste seg. Men det var ikke helt slutt ennå. Da vi gikk til döra og hentet yttertöyet var det en som hadde et sisteord og et spörsmäl til forstanderen angående mormonerne:

"Ka de é förr nåkka dettan di heill på me? spurte han. Han hadde visst ikke fått med seg selve essensen - "kainn dem ikkje sluitte me detta tuille, dissan moro-momo-hemo - hemmoridan!"

Det ble helt tyst et öyeblikk. Men så var det som om den ellers så alvorstunge forstanderen falt framover fra beltestedet. Han formelig krökte seg sammen til han satt på huk mens lattersalvene eksploderte mellom veggene. "Ja, du fekk sagt det, du Jenfred ! H-e-m-m-o-r-i-d-a-n, ja!!

                         ----------------------------------

Har vel sånn ca samme erfaring hittentil... ;-/ Må til stadighet minne meg på hvorfor jeg gjorde det i utgangspunktet, hver gang noen kommer å sier de ikke får tak i boka mi i bokhandelen... Grrr... :-) Like blid... ;-)

Jeg tror ikke det er uoverkommelig å skrive manus, men det skal jo være et bra manus. Målet er jo at manuset skal bli til bok som man får gitt ut og som selger. Det er ikke noe selvfølge at det vil skje selv med et ferdig bokprosjekt.
Jeg har gått med en forfatter i magen i så mange år at jeg nå bare måtte prøve å få til noe. Mulig det ikke blir noen priser, bestselger o.l, men da har jeg i allefall forsøkt :-)

OK, da gjør vi det :) Hvor kort/lang frist trenger du for at det skal være realistisk å få til noe? Og hva skal være målet - et ferdig førsteutkast, et visst antall sider, et ferdig synopsis, eller hva?