Bokelskere.no

Jeg har jobbet med min roman i 7 år. Førsteutkastet skrev jeg på 3 måneder. Siden har det vært omskriving og sletting og skriving på nytt osv. Har også fått hjelp i denne prosessen.

Ellers skriver jeg mye, men det bare samler jeg opp for å hente det opp siden en gang og se om det holder mål eller kan være utgangspunkt for noe bra.

Kjell Askildsen sa i et intervju at han var like fornøyd når han slettet 3 setninger som når han skrev 3 nye. :)

Wow, det kaller jeg utholdenhet. Er førsteutkastet veldig forskjellig fra den versjonen du har nå? Og hva er i så fall forskjellen?

Jeg ser at jeg her har fått et spørsmål jeg ikke har hatt tid til å svare på tidligere.

Siste versjon av boka mi er svært forskjellig fra første. Jeg lærte mye av lederen på Norges Litteraturskole som sa at første utkast var for personlig til å være allmenlitterært interessant.

Jeg tror kanskje dette er en grøft mange forfatterspirer havner i. Vi skriver om vårt eget liv, men er det egentlig så interessant for andre å lese om? Kanskje det er mest interessant for oss selv?

Derfor startet prosessen "fra liv til fiksjon". For å skape litteratur må det diktes, tror jeg. Vi må sette ting i en sammenheng som gjør at leseren lett kan følge tema og plott.

Et godt eksempel: I Bergmans Fanny og Aleksander leser den gamle jøden et eventyr for Aleksander. Dette eventyret blir en metafor for hele Aleksanders liv. Bergman har selv sagt at stykket er selvbiografisk. Men ikke fortell meg at eventyret som jøden fortalte den unge Bergman var slik at det skapte en perfekt allegori for hele hans liv. Slik er ikke virkeligheten. Slik er diktningen.

Tilværelsen består av bruddstykker som ikke nødvendigvis henger sammen. Når vi skriver må vi få det til å henge sammen likevel. Derfor skaper vi fiksjon.

Det er altså dette som skiller første versjon fra siste versjon av min roman. Den første var nærmere mitt eget liv, men spriket i alle retninger. Den siste versjonen henger mer på greip. Bruddstykkene er nå heklet sammen til en vev det forhåpentligvis er interessant for leseren å følge. Men samtidig har fiksjonen tatt overhånd. Dette kan kanskje illustrere hvordan et diktet liv kan være mer interessant enn livet vi lever ...