Damhaug forbinder jeg mest med krim, sannsynligvis fordi den første boka jeg leste av ham, Døden ved vann, var ypperlig krim etter min smak. Denne boka var skivebom for mitt vedkommende. Tysk desertør fra 1944 møter fransk sykepleier. To generasjoner seinere dukker det opp en aldrende, alkoholisert svensk/tysk (?) forfatter som har fått det for seg at han skal skrive historien. På mystisk vis har han fått kontakt med barnebarnet til sykepleieren fra den gang. For meg var det lite som hang på greip i denne historien. Fortid og nåtid veves sammen, bånd mellom hovedpersonene antydes, men jeg fikk altså ikke noe særlig ut av det.
Sist sett
