Bokelskere.no

Og akkurat i Død og lyst synes jeg Sandemo glimter til igjen, ihvertfall i første del av boka.

Det synes jeg også, sammenlignet med de andre, nyeste og frittstående bøkene (og den siste serien) hennes. Det er en eviglang Bloksberg-reise unna å være Isfolket for å si det sånn, men jeg synes at denne historien hadde litt mer substans og detaljer likevel. Et litt mer gjennomarbeidet plott. Selv om det går over stokk og stein innimellom. Og karakterene kun er sort/hvite med minimalt særpreg, at de onde er så teite og håpløse at det blir latterlig (og ikke på en morsom måte lenger...), at det er mye av det samme som resirkuleres av innhold og karaktertyper grovt sett, at... at... Jeg har ikke blitt fenget på samme måte de siste årene jeg heller (men jeg skjønner jo hvorfor, også.).
Det lå da likevel et ørlite snev av gammel Sandemo-magi i lufta denne gangen, som gjorde at tanken på å løpe opp på pikerommet og sluke ISFOLKET for n'te gang, ble mer og mer påtrengende. Akk ja... ;)

...Og det er da litt imponerende at damen fortsatt holder på, på sin gamle og trofaste skrivemaskin. Herlig.

Hm, eg ser på lista over Sandemo sine bøker, og ser at eg har forsømt meg dei siste åri - eg manglar vel ein fem-seks av dei frittståande romanane. Men dersom dette er det beste ho har å by på for tidi, so går eg attende til følgjetongane og seriane frå mi eigi ungdomstid - dei har ikkje mista sjarmen og dragninga mot det ukjente. Men som du skriv, Tone, det at ein får lyst å lesa god gammal Sandemo viser kanskje at det er eit ekko i denne romanen?

Kanskje er det det at ho i utgangspunktet finn på alt for kompliserte plot, slik at ho treng ein serie for å nøsta opp alt? Men når ho då berre har ein roman, so vert det for summarisk, slik som her.