Bokelskere.no

Ellinor er nett ferdig med studiane, og bestemmer seg for å reisa til Italia for å slappa av og måla akvarellar før ho skal til med kvardagen. I ein liten landsby i Dolomittane ventar eit rosa hus, og ei ekkel kjensle. Det tek ikkje lang tid før ho er innvikla i historia til staden – og let vera å følgja reglane.

Greitt so langt. Men so er det gjennomføringa. Hovudpersonen og hennar tilfeldige vener godtek lett som ingenting dei overnaturlege hendingane kring dei. Farar vert overvunne utan at det vert ofra sider på det. Kjensler oppstår og endrar seg utan omsyn til omstende. Og eventyrroser er like lette å plukka som løvetann, verkar det.

"I død og lyst er en klassisk Sandemo-roman med spenning, dramatikk, kjærlighet og – selvsagt – overnaturlige elementer," skriv forlaget på vaskesetelen. Ja, den har dei klassiske ingrediensane. Men det manglar ei betre oppskrift og lang tilberedningstid før dette er ein klassikar. Eg har lese nesten alle Sandemo sine nær 170 bøker (sett vekk frå ein einaste serie som var så dårleg at eg ikkje klarte meir enn ei bok). Men dama byrjar å bli gamal, og ingrediensane like innturka som historia her. Takka meg til ei omattlesing av Isfolket.

Morsom bildebruk i anmeldelsen din :) Jeg har tenkt å skrive litt om min opplevelse av boka: Jeg synes den startet veldig bra, spennende oppbygning, med nifse hendelser og en landsby som har mye usagt. Uhyggen grep meg selv om jeg lå under en stekende sol. Jeg leste hele boken i ett jafs. Den fortettede stemningen begynte dog å forta seg når engelskmennene kommer med i bildet. Jeg har alltid synest at Sandemo skriver aller best når hovedpersonen er ensom mot ondskapen og farene! Mot slutten gikk det helt over stokk og stein, men jeg ble litt grepet likevel..

Jeg har ikke lest alt av Sandemo, jeg sluttet uti De svarte ridderne. Egentlig mistet jeg interessen allerede ved Heksemester-serien, fordi de gode ble så innmari gode og kraftløse, mens de onde bare var dumme. Likevel prøver jeg å gi de senere enkeltstående bøkene en sjanse. Og akkurat i Død og lyst synes jeg Sandemo glimter til igjen, ihvertfall i første del av boka.

Ellers har jeg tenkt mye på dette med å miste interessen for de nyeste Sandemo-seriene, særskilt ettersom jeg elsker Isfolket-serien og de 39 frittstående romanene så høyt! De jeg leste fra jeg var 13-19 år. Samtidig ser jeg at mange bokelskere har lagt sin elsk på hennes nyeste serier også. Ergo er det kanskje noe jeg ikke er istand til å fanges av lenger? Jeg vil påstå at Sandemo-bøkene skal leses mens man er ung, begeistret og lettpåvirkelig! Med alderen og bok-klokskapen blir lesinga mer kritisk og man tolker hele tiden "plottet" og språkbruken og....

Men - jeg synes jo også at det ikke er samme sprut over Sandemos bøker lenger. Forfatterens fortellerstemme skinner ofte igjennom i teksten, hva enten det gjelder matoppskrifter som dukker opp i teksten eller reisebeskrivelser som jeg skjønner er hentet fra forfatterens egne ferieminner og forstyrrer opplevelsen. Likevel, hun er tilgitt, fordi hun er gammel :)

Og akkurat i Død og lyst synes jeg Sandemo glimter til igjen, ihvertfall i første del av boka.

Det synes jeg også, sammenlignet med de andre, nyeste og frittstående bøkene (og den siste serien) hennes. Det er en eviglang Bloksberg-reise unna å være Isfolket for å si det sånn, men jeg synes at denne historien hadde litt mer substans og detaljer likevel. Et litt mer gjennomarbeidet plott. Selv om det går over stokk og stein innimellom. Og karakterene kun er sort/hvite med minimalt særpreg, at de onde er så teite og håpløse at det blir latterlig (og ikke på en morsom måte lenger...), at det er mye av det samme som resirkuleres av innhold og karaktertyper grovt sett, at... at... Jeg har ikke blitt fenget på samme måte de siste årene jeg heller (men jeg skjønner jo hvorfor, også.).
Det lå da likevel et ørlite snev av gammel Sandemo-magi i lufta denne gangen, som gjorde at tanken på å løpe opp på pikerommet og sluke ISFOLKET for n'te gang, ble mer og mer påtrengende. Akk ja... ;)

...Og det er da litt imponerende at damen fortsatt holder på, på sin gamle og trofaste skrivemaskin. Herlig.

Hm, eg ser på lista over Sandemo sine bøker, og ser at eg har forsømt meg dei siste åri - eg manglar vel ein fem-seks av dei frittståande romanane. Men dersom dette er det beste ho har å by på for tidi, so går eg attende til følgjetongane og seriane frå mi eigi ungdomstid - dei har ikkje mista sjarmen og dragninga mot det ukjente. Men som du skriv, Tone, det at ein får lyst å lesa god gammal Sandemo viser kanskje at det er eit ekko i denne romanen?

Kanskje er det det at ho i utgangspunktet finn på alt for kompliserte plot, slik at ho treng ein serie for å nøsta opp alt? Men når ho då berre har ein roman, so vert det for summarisk, slik som her.