Bokelskere.no

Jeg nyter å lytte til denne lydboken.

Da er jeg ferdig med lydbokversjonen av Francis Meyers lidenskap. Desverre. Det er sjelden jeg har gledet meg så mye til å komme meg i bilen og kjøre til jobb kl 6 om morgenen. Dette var underholdnigslitteratur på sitt aller beste, og fantastisk lest av Ivar Nergaard, min nye favorittoppleser:)

I debatten mellom papirutgave og lydbok, må jeg si at Ivar Neergård vinner. Han leser fortreffelig! Så mange diaklekter og aksenter, tyskeren som snakker norsk er troverdig, og den spanske uttalen er det ikke noe å si på.

Denne boka var helt utrolig, - ikke minst dersom man interesser seg over gjennomsnittet for litteratur, - tror jeg. Men må innrømme at jeg ikke helt klarer å "se" at man får det samme ut av den som lydbok..

Jeg synes Langeland skriver vidunderlig, og boka likte jeg veldig godt. Når det gjelder lydbøker, er jeg enda ikke blitt fan av de. Jeg velger å tro at at det handler om smak og behag :)

Øyner jeg spor av en nedlatende holdning til lydbøker her? Hvorfor skulle man få noe mindre ut av en lydbok enn man får av trykk? Er det iboende bedre å lese enn å lytte? Hvorfor i tilfelle?

Nei, jeg har ingen nedlatende holdning til lydbøker, men for meg så er det noe helt spesielt å lese selv. Noen bøker setter meg i en helt spesiell stemning, - jeg stopper opp, gjør meg noen tanker, - kanskje relaterer hendelser/ord til eget liv. Dette er det ikke rom for når man hører lydbøker på samme måte.

"jeg stopper opp, gjør meg noen tanker, - kanskje relaterer hendelser/ord til eget liv"

Joda, det er fullt mulig med lydbøker også det, ingen problem.

Enig med du! Men skjønner at lydbok kan være løsningen for de som ikke har mulighet til å lese. Dessuten - alternativet hadde vært at mange gikk glipp av fantastisk litteratur. Det vil jo vi bokelskere ikke ha noe av! Jo flere som leser god bøkene, jo bedre!

Og denne boken var utrolig bra!! Gleder meg til neste utgivelse!

Lydbok kan være bra, dersom du er alene og konsentrert mens du hører. Avhenger også mye av hvem som leser.

Ja, den er helt herlig...og morsomt med all den fine litteraturen som er flettet inn.

Jeg leste denne ikke lenge etter Phillip Roth's The Human Stain. Og jeg ble veldig slått av at de lignet, men at Francis Meyers lidenskap da ble temmelig blek og middelmådig i den sammenligningen. Og det gjelder spesielt ved at hovedpersonen til Roth er myer mer interesant og troverdig enn Langeland sin. Francis Meyer fremstår som en lite troverdig, trassig og kokko pappfigur.

enig, uten å ha lest Roth. Uten å like sammenligninger en gang, fordi jeg engang ikke liker sammenligninger - jeg tviler på at å sammenligne er noen lur syssel. Men et tegn på hvor "kokko" Francis Meyer er, som du skriver, er vel at Langeland lar Umberto Eco vinne i konkurransen om kvinnens gunst; hvor troverdig er det? om ikke dårlig gjort ovenfor egen rollefigur? Jeg mener som deg at herr Meyer virker oppkonstruert, men jeg har tidligere slått et slag for parallellesning av Langeland, Uri (De beste blant oss) og Solstad (Professor Andersens natt) for å nærme oss en tilstandsrapport av det norske akademiske liv, så hvorfor ikke utvide med verdens akademiske liv? (ta med Roth). Og uten å sammenligne kan etter min mening bøker speiles i hverandre - og er det ikke sånn vi utvider horisonter? God/dårlig, lang/kort er typiske sammenligningsresultater, uten at spørsmål som begynner med hvorfor og hvordan besvares ...!

Driver du og hinter til intertekstualitetbegrepet i boka som jeg etterhvert skjønte i hvertfall litt av hva var? :-)

Jeg tenkte også på Uri sin bok De beste blant oss da jeg leste denne, men likte egentlig ikke noen av bøkene så veldig godt, de ble rett og slett litt kjedelige. Det er kanskje noe med at virkeligheten på universitetene glatt overgår dagliglivet som skildres i bøkene - selv om det heldigvis ikke er like mange "tilfeldige" oppdagelser av forskningsjuks og hykleri.

Denne speilingen og intertekstualiteten er spennende synes jeg og kan få meg igjennom overraskende mange kjedelige bøker! Norsk akademia som tema, vel ... Men når vi først er inne på akademikernes verden så vil jeg slå et slag for Christian Refsums bok "Ingen vitner for vitnet" som handler om en akademikers arbeid på si, for det vet vi at alle akademikere trenger for å kommer fram til en master (som det heter nå). Og i Refsums arbeid på si og minnene om dette, får han frem en spennende bok basert på dette møtet med VIRKELIGHETEN, som nok er grell, men absolutt så virkelig at det blir interessant, overraskende interessant fra en akademisk kant!