Jeg forstår behovet for å få fram ondskapen og smerten og det helt uutholdelige de gjennomgikk, ofrene for nazismen, jødene. Jeg følger behovet for prosjektet og ser spenningen i å oppspore fortiden og finne forklaringer på hva som var, hvem de var og hvorfor - spesielt for en forfatter, en som er opptatt av historier. Det som går over hodet på meg, som gjør at jeg nå nesten har bestemt meg for å ikke fullføre denne boka er innhamringen av de brutale fakta. Jo, det kan være vanskelig å forstå for noen, vi trenger å minnes om, at det er nødvendig å ikke glemme grusomhetene - men jeg vil ikke ha mareritt om natta - og det får jeg når jeg leser detaljer om tortur og helt umenneskelige overgrep, personifisert for med vilje å knytte nærhet mellom leser og offer.
Og så er det grenser for hvor interesant det er for meg, spesielt når boka haler ut og haler ut. For min del kunne den nok med fordel vært kuttet ned til halvdelen, og da ville jeg jo allerede være ferdig - ikke kun halvveis...
Viser 2 svar.
Jeg har akkurat fullført denne boka, og deler din oppfatning av begynnelsen av den. Det er bare det at den blir så bra mot slutten. Måten Mendelsohn bygger opp denne boka med bilder, brev og sitater fra Toraen er virkelig imponerende, men var litt vanskelig tilgjengelig i starten. Det kan nesten virke som om han bruker en litt forvirrende oppbygning for å understreke sin egen forvirring rundt dette prosjektet.
Jeg er enig i at han trekker inn mye brutalitet, men det er jo det som er så spesielt med denne boka, at den er brutal fordi den er så personlig og nær de som ble utsatt for det. Den er imidlertid ikke like brutal hele veien, og jeg har satt stor pris på de siste tre hundre sidene.
Det er godt å høre, det er vel de tre hundre jeg har tilbake nå - jeg skal gå igang igjen og se om jeg ikke kommer i mål - er ikke fan av å oppgi bøker midt i!
Sist sett
