Bokelskere.no

For meg var dette i hvert fall en krevende bok hvor man måtte ha konsentrasjon og fokus. På reisefot lar jeg meg fort distrahere av det som skjer rundt meg, men noen klarer jo å forsvinne inn i boken uansett hvor de er :-)

Jeg kjøpte den i pocket i dag. Jeg bare MÅ ha den. Men om jeg tar den med på ferie, vet jeg ikke..

Håper du får en god leseropplevelse ut av den.

takk:)

Nettopp ferdig med siste siden, og uhyre glad for at den nå kan settes tilbake i bokhylla. Dette er, sett fra mitt ståsted, så absolutt ingen reisebok. Leste Rosens navn for to sommere siden, og likte hvordan språkprofessor Eco leker med saussuresk tegn-symbolteori. Men selv etter å ha tatt et omfattende fag i konspirasjonstenkning føler jeg at denne boken ikke når opp til spenning, flyt eller god formidling. Det kan igjen kanskje skyldes at det finnes superkonspirasjoner i dag som blender de gamle Sions vises protokoller, og at kjennskap til disse superkonspirasjonene gjør en bortskjemt (dagens konspiratorikere begynner å bli forholdsvis heftige; f.eks. David Icke).

Boken er ikke i seg selv så vanskelig å lese, men dette er andre gang jeg leser en bok i dagbokformatet, og det appellerer virkelig ikke til min forestilling om en histories nødvendige spenningsmomenter (den andre være Unge Werthers lidelser). Det er vel heller den fetisjerte voyeurismen som binder en ut boken, men ellers virker det hele, for meg, noe platt (og for øvrig uetisk med hensyn til dagbokslesning - i en kortfattet freudiansk analyse (eller skal man si Froïd?) kan man vel trekke en ungdoms avsløring med en annens dagbok åpen i fanget).

Karakterene synes ikke helt troverdige fordi man aldri får noe forhold til de gjennom førstehåndsskildringene til den splittede hovedrolleinnehaveren, og ikke får man sympati med noe av persongalleriet. Kanskje det, på den andre siden, er noe av poenget (en "antiroman"?).

Ellers så er jeg også noe skuffet over oversettelsen som jeg synes til tider bærer preg av hastverk, noe som kompliserer enkelte av setningene ved å tillegge parenteser på feilaktige steder, noen merkelige setningsstrukturer, og skrivefeil. Dette ødelegger flyten, og selv om det kan være tro mot Ecos opprinnelige tekst (på italiensk så vidt jeg vet), så kan det være at dette fungerer bedre på originalspråket enn ved oversettelse til norsk. Dette bør for øvrig oversetteren være klar over, hvilket ikke etterlater noen tvil om at oversettelsen ikke er av de bedre.

Alt i alt må jeg si at dette var et skuffende gjensyn med Eco, men, jeg får si heldigvis, det står fortsatt igjen en av hans andre "lovprisede" verker i hylla som også beveger seg i de samme konspiratoriske temaer, og som sies å gå Dan Brown en høy gang. Tiden Norsk Forlag har for få år siden kommet med nytt pocketopplag av denne, ved navn Foucaults pendel, som kanskje kan være et bedre forslag i retning reiselesning enn Gravlunden i Praha (dog Foucaults pendel er en anbefaling basert på andres anbefalinger, og som ikke i skrivende stund kan være førstehånds, men som skal etterfølges av undertegnede i sommer).

Veldig bra omtale/anmeldelse forresten.:)

Takk :)

Apropos: Mine forventninger var ganske høye, og da blir fallhøyden stor. Og det skal sies at jeg kom rett fra Dostojevskijs Forbrytelse og straff, så det er mulig at overgangen ble litt for brå. Men, endog, Rosens navn erindres jeg med glede og sommerlige minner og hadde håpet på noe lignende.

Vel, jeg skal vel ikke ha så store forventinger skjønne r jeg..men boka må og vil jeg lese, den ble kjøpt i dag. Men kanskje ikke som reisebok.. Har vel egentlig mange andre til det bruket..:)