Vilgot er på vei til en venn som barn. Han vil ikke være hjemme, hjemme er som en hule under jorden; kaldt og trist, vått, borte fra overflaten; men han kan ikke gå til Magne, ikke til Simen, ikke til Greven (som ikke er en greve, ei heller han som tente på stavkirkene, men en gårdsbruker som er trist på grunnn av sin tapte kjærlighet). Samtidig leser vi om Vilgot som er voksen, Vilgot som er voksen og befinner seg i gamle trakter, han har kanskje alltid vært der, men det er nå når vi møter ham at han ser tilbake på alt, på fortiden, eller kanskje han har vært der hele tiden og tenkt på fortiden hver dag siden han var barn, på Adelaide, på Siv, på butikken til Arnesen? På gården har Vilgot i hvertfall en elefant. Batir. Han har den fra et omreisende sirukus, han har den i låven, det var ikke meningen, men elefantpasseren Aleksej stakk av til Russland, hjem til Russland, etterlot seg en elefant og en haug med tomme vodkaflasker. Jeg forstår aldri helt dette med elefanten. Jeg forstår ikke hvordan elefanten kommer inn i bilde, men jeg forstår hvorfor den forsvinner ut av bildet, men kan jeg forstå B, egentlig, når jeg ikke forstår A?
På vei til en venn er en kort roman, men sier mye; det er en oppvekstroman, på en måte, jeg har lest at mange mener det, jeg ville kanskje ikke brukt akkurat dét ordet, selv om joda, boka handler om Vilgot som barn og hva det som hendte da har formet ham til slik han er som voksen, ja, dét er så visst, men den er ikke nostalgisk, det er ingenting Beatles over den, men jeg må innrømme at jeg tenkte litt på Skyskraperengler, men mest fordi Vilgot befinner seg i de samme omgivelser, i et nabolag fullt av blokker utenfor Oslo, eller utkanten av Oslo da, ved Tårnbygget hvor Trygve Lie bodde i toppetasjen, som faren til Magne er venner med (i følge Magne), Trygve Lie som skjøt Hitler i foten (i følge Magne).
Men ikke tro at det er en morsom bok, den er ikke morsom, den er trist, først og fremst, trist og sår. I 2002 vant den Brageprisen for beste skjønnlitterære bok for voksne, og det er forståelig. Selv er jeg glad for at jeg gav Niels Fredrik Dahl en ny sjanse, etter å ha lest en av diktsamligene hans i januar og ikke tenkt at den var noe tess. Jeg skal definitivt lese mer av Niels Fredrik Dahl.
Sist sett
