Bokelskere.no

Makan for et syt! Det sier jeg bare fordi det har en litt påtrengt måte å virke sensasjonelt på. Hun tar to, hele to Stilnoct, og får det til å høres ut som om det er helt vanvittig mye. Selvfølgelig, to tabletter med non-benzo hypnotika før en skal gjøre en forelesning er ikke spesielt smart, med mindre dette var før en liten lur på toget dit og hun trengte dem til å få blund på øynene. Halveringstiden er jo på 2-3 timer, så lenge henger det heller ikke i. Med diagnose i samme familie som henne, er jo det der ofte bare å regne som en del av mye mer medisiner som skal inn morgen og kveld. Hadde hun gått sløvet rundt etter 18 nitrazepam tabletter med sløret tale og problemer med motorikken, hadde det liksom stilt seg annerledes enn en med depresjon som ønsker en blund. Da kunne vi snakket om en desperat virkelighetsflukt, og halveringstid på 15-36 timer. Nå høres jeg kanskje arrogant ut, men jeg tror jeg taler for flere i pasientgruppen, sågar flere av dem jeg for tiden ferdes rundt, inne på lukket avdeling, på syvende uken: det er ikke stygt nok! Det er ikke likt faenskapen som virkelig foregår! Hun får det til å høres så sensasjonelt ut. Det er masser av setninger som røper hennes egen overkompenseringer, og de gangene hun går i gang med tiradene av vi har den-og-den utdannelsen, men jeg har egentlig ingenting. Ja, jeg ser den. Hoveddimensjonen er følelsen av meningsløshet, av fortvilelse. Men, kjære Heberlein, du føyer deg inn med Marya Hornbacher og Terri Cheney, spesielt sistnevnte. Dere skriver mer om hvor bra dere er, hvor bra dere ser ut, og hvor bra dere kler dere, enn dere skriver om de styggeste sidene ved bipolar lidelse – foruten det at det gjennom boken bærer like mye preg av personlighetsforstyrrelse. Alle beskriver sitt, men jeg savner en selvbiografisk bok med mer av det som faktisk foregår under en depressiv- eller manisk- epsiode, sågar blandede episoder. Her kan en også påpeke en faktafeil, nemlig at Heberlein omtaler seg som hypoman vekselvist med manisk. Om dette er for språklig effekt, er det uansett upassende, da hypomani og mani er temmelig forskjellig, og kun hypomani inngår i hennes egen diagnose, bipolar affektiv lidelse kategori 2. I boken nevnes det også antidepressiva mot mani! Hallo! En gir jo ikke noen som er i mani mer å gå på. En deprimert kan også begynne å sykle mer opp i hypomani/mani av nettopp antidepressiva ... "There's even a separate diagnostic category for bipolar patients whose condition has been triggered by antidepressants: bipolar III." "Tung og tregtenkt av litium"? Det var da svært til kategorisk fra den ellers så løst dikuterende forfatterinnen. I egen liste ser jeg også at hun selv hevder å ha stått på litium. Tok de henne bare av det igjen? Kutter en litium er det nevnt 20 ganger større sjanse for mani/hypomani, og det er ikke noe hun engang nevner i bisetning. Nå ble det mye snakk om konkrete misvisende opplysninger og faktafeil, men jeg synes ikke det er kjekt at forfattere skal "klare opp", for så å tåkelegge gjennom misvisende påstander. Hadde ikke dette vært en bok med litt sjokkeffekt i form av psykisk lidelse og diskusjon omkring selvmord, og av en allerede anerkjent skribent og høyt utdannet kvinne, ville den også språklig mange steder ha gått inn i den stille glemsel. Helt midt på treet, fordi om ironien i formuleringene om Kant, og den om familieidyll i/ved elven Styx hadde en herlig svart tone over seg. Selv om slutten kan oppfattes tvetydig, er den, slik jeg leser den, en smakløs spekulering i verdien omkring en kunstners død. Selv søkte jeg hennes navn opp, for å finne ut hvorvidt hun lev tidlig i boken, og det ante meg selvsagt, hun levde i beste velgående. Det bærer preg av sensasjonalisme å få det til å høres ut som om man er død ... "Etter at boka kom ut i Sverige, ble Ann Heberlein plutselig borte. Familien etterlyste henne og politiet lette etter den kjente forfatteren." Jeg aner personlighetsugler i denne mosen. Nei, det er sjeldent jeg kunne tenke meg en alvorsprat med en forfatter, men her kunne jeg det.